The City and The City

Jeg skriver altfor lite om litteratur her på bloggen. Men nå er tiden kommet til å anbefale en roman: China Miéville, The City and the City (MacMillan, 2009). Jeg har så vidt nevnt Miéville i en tidligere post, der jeg sammenlignet hans urbane landskap i Perdido Street Station (fra 2000) med soundscapet til Burial. Det er en sammenligning jeg fortsatt står inne for. Samtidig er Miéville en forfatter som skriver i ulike sjangere og som utforsker ulike litterære dimensjoner. The City and The City er en slags krimbok, en førstepersonsfortelling sett gjennom øynene til inspektør Tyador Borlú fra Extreme Crime Squad i byen Besźel, en by i et slags imaginært Balkan. En død kvinne blir funnet, og oppklaringen av mordet er sentralt. Men, det viser seg at hun også har vært i Ul Qoma, en by som, paradoksalt nok, eksistere i det samme geografiske rom som Besźel. Innbyggerne i de to byene har, som del av sin oppvekst, lært seg å “unsee” innbyggerne av den andre byen, og det er vanskelig å krysse grensene mellom disse byene. At det her er grenser mellom to byer, der grensene er annerledes enn alle andre grenser i verden, er et av grepene for et plot som griper. Et sted i boken nevnes en konferanse om delte byer, der Budapest, Jerusalem, og Berlin (før samlingen) er andre eksempler. Men noe av poenget er at Besźel/Ul Qoma har en helt annerledes struktur, noe Miéville også understreker i dette klippet:

I romanen er det også spekulasjoner om en tredje by, Orciny, som skulle befinne seg i punktene mellom de to andre byene, og også som en mulig forløper for begge. Første gangen vi virkelig får høre om disse tre byene beskrives de slik:

“If split there was. That beginning was a shadow of history, an unknown – records effaced and vanished for a century either side. Anything could have happened. From that historically brief quite opaque moment came the chaos of our material history, an anarchy of chronology, of mismatched remnants that delighted and horrified investigators. All we know is nomads on the steppes, then those black-box centuries of urban instigation – certain events, and there have been films and stories and games based on speculation (all making the censor at least a little twitchy) about the dual birth – then history comes back and there are Besźel and Ul Qoma. Was it schism or conjoining?”

Muligens faste lesere kan se hvorfor dette fascinerer meg. Her er spill med kronologi, en slags hauntologisk dimensjon ved fortiden, dobbeltgjengere, og mer. Og Miéville får romanen til å fungere (se også anmeldelsen fra Guardian). Miéville har ellers også en PhD i International Relations fra London School of Economics, og hans avhandling, Between Equal Rights: A Marxist Theory of International Law ble publisert i 2005. Endelig hender det at han bidrar på bloggen Lenin’s Tomb. Men altså, og først og fremst, dette er en bok å anbefale.

Tags: ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: