Kan man skrive slikt?

Jeg pleier ikke kritisere eller diskutere andre musikkanmeldere. Her opplever jeg at det er et skille mellom mine roller som musikkanmelder og som akademiker; innenfor akademia er jo kritikk av kolleger nærmest modus operandi, the favorite bloodsport, og en helt sentral dimensjon ved møtet mellom kolleger. Selvsagt skal det være en eller annen slags begrunnelse for kritikken, men mye (for mye, vil jeg nok legge til) tekstproduksjon handler om å forklare hva andre gjør eller har gjort feil. En sentral dimensjon i en slik akademisk kritikk er knyttet til språkbruk og skrivestil. Og gjort på den riktige måten kan det komme mye godt ut av slik kritikk. Jeg vil, for nå å si det slik, gjerne kritiseres for det jeg skriver. Når det kommer til mer journalistisk virksomhet opplever jeg det altså annerledes. Muligens har det å gjøre med at man skriver under press. Det er ofte kort tid til deadline, og man har knapt tid til å file på formuleringer eller tenke over metaforbruken. I heldige stunder blir uheldige formuleringer tatt av desken eller korrekturlesere (jeg har skrevet litt om dette her), men som oftest kommer det igjennom, og man kan selv gremmes når man ser sin tekst på trykk. Slik er det, og kan man ikke leve med det bør man nok ikke skrive for aviser. Men da snakker jeg om kritikk av mine egne tekster. Å kritisere, eller diskutere, andre anmelderes tekster er tross alt noe annet. Samtidig kan man noen ganger ta seg i å spørre “kan man overhodet skrive slikt?”, og det spørsmålet kom til meg to ganger i går. Og på tross av at jeg dermed altså kan se ut som om jeg kritiserer navngitte personer her (og det gjør jeg vel strengt tatt), her kommer de to eksemplene. Og jeg er altså først og fremst ute etter å diskutere dem heller enn å si at de er “feil” hva nå enn det er. (En beslektet post er denne, om “Stemmer, ben og legger”).

Så altså, første hendelse er BT-magasinet i går, der Sverre Drønen i sin spalte pop-preik har en side med overskriften “Sutrehomopopens venner.” Drønen, som ellers blogger på droneland, har brukt ordet før. Første gangen, så langt jeg kan finne ut, er i en bloggpost fra februar 2007, med tittel “Sutrehomopop?,” deretter i posten “Å, dra til Grønland!” fra februar i år, og deretter, for kort tid siden, i anmeldelsen av Bloc Partys (myspace) Intimacy Remixed i Bergens Tidene. Og nå altså i går (i en artikkel som ikke ligger på nett). Hva er så denne “sutrehomopopen”? Drønen definerer den slik: “musikk av og for homoer som synes synd på seg selv.” Og eksemplene hans i gårsdagens artikkel er Antony Hegarty (myspace), Rufus Wainwright (myspace), Morrissey (myspace), Boy George (myspace), Stephin Merritt/The Magnetic Fields og The Czars, mens Mika (myspace) blir stående som et eksempel på en som prøver men ikke helt får det til. Ok, innrømmet, muligens er det det banale faktum at flere av mine favoritter (som bloggens lesere straks vil gjenkjenne) opptrer i denne listen som får meg til å reagere. Samtidig tror jeg det handler mer om “sutre” enn om “homopop,” også selv om jeg nok ikke helt forstår hva “homopop” er, altså hvordan den skulle skille seg fra “heteropop” (eller hva dens motsetning nå skulle være). Men jeg tror det er mer at jeg ikke helt gjenkjenner Antony eller Rufus som sutrende. Drønen skriver sånn sett at det finnes “god sutrehomopop”; i anmeldelsen av Bloc Party synes Rufus å kunne stå for denne. Men likevel. Og det er nok i forhold til beskrivelsen av Antony jeg virkelig blir uenig, der Drønen skriver: “Vokalisten i Antony & the Johnsons har helt siden han introduserte verden for sin dvaske kropp og en røst som mest minner om en hvalross som er grunnstøtt i isødet vært en naturlig favoritt for sutrehomoene. Den ubestridte sutrehomopopsolkongen.” Lesere vil vite at jeg er uenig. Men, og dermed kommer vi tilbake til noe av problematikken med å diskutere/kritisere andre musikkanmeldere, slike utsagn er nå engang rimelig subjektive. Det ligger i anmelderiet som sjanger at det er (mer eller mindre) kvalifisert synsing.

Den andre artikkelen der jeg i går spurte meg selv om man virkelig kan skrive slikt stod i Politiken. Erik Jensen har en artikkel med tittel “Her er USA’s storsælgende jomfrublondine.” Og dere skjønner hvor jeg vil hen, og det er åpenbart at det er kropp og sex det er snakk om her. Hva slags ord er “jomfrublondine”? Artikkelen handler om Taylor Swift (myspace), storselgende ikke bare i USA, og Jensen skriver om henne i kontrast til Britney Spears (myspace), Amy Winehouse (myspace), og Paris Hilton (myspace). Han skriver også interessante ting om Swift, men likevel.

Så altså, “sutrehomopop” og “jomfrublondine.” To ord som begge så definitivt også reiser spørsmål knyttet til forholdet mellom musikk og sex (eller kjønn eller kropp). Det er spørsmål jeg synes er mer enn relevant, men det gjør det ikke lett å skrive om.

Tags: , , , , , , , , , , , , , , ,

10 Responses to “Kan man skrive slikt?”

  1. Svenn Says:

    Jeg syns også det var et pussig stykke Drønen hadde produsert, og leste det med undring, særlig siden jeg aldri har oppfattet Antony som sutrete, og han kommer jo på selveste førsteplassen. At en av popens vakreste stemmer skulle minne om en hvalross er jo bare et barnslig utsagn. Det er jo godt mulig at teksten er et eksempel på den livsfarlige sporten skriftlig ironi, og at det er en bunn eller to her det er vanskelig å se? Får håpe det.
    Nå må jeg jo for skams skyld innrømme at jeg har tenkt på Rufus som sytete selv da, men pga stemmen – ikke pga at han er homofil.

  2. Erik Steinskog Says:

    Det kommer nok ikke som en stor overraskelse, men jeg har vondt for å komme på noen låter der jeg oppfatter Rufus som sytete. Det er mye man kan si om stemmen hans, men for meg er det så ofte en camp dimensjon i den, at sytete – eller sutrete – ikke er et ord som har falt meg inn. Men hvis du har et konkret eksempel på en låt skal jeg gjerne høre den igjen for å se om jeg endrer mening.
    På den andre siden kan jeg nok forestille meg sytete stemmer, men jeg kan ikke se at de skulle være distributert i forhold til kjønn på begjærsobjekter. Og slik jeg leser Drønen er det nettopp forholdet mellom “sutring” og “homopop” han er ute etter, altså “musikk av og for homoer som synes synd på seg selv.” Og, vel, jeg tror jeg gjerne ville hatt noen eksempler på annen “homopop” så. Mot slutten av hans artikkel nevner han eksempelvis “stusslighomopopen,” men den synes det som om han skal komme tilbake til ved en senere anledning.

  3. Svenn Says:

    Enig jeg. “Sutrehetro” høres ikke smart ut det heller.

  4. Stbo Says:

    La oss si det rett ut: “Sutrehomopop” var et fullstendig idioitisk uttrykk, på nesten alle måter.

  5. Erik Steinskog Says:

    Jeg er vel ikke uenig i det nei. Og vil vel muligens gå lengre enn “på nesten alle måter.” Men et google-søk gir bare fem treff, hvorav denne posten er det ene, og de tre jeg nevner fra Drønen er de resterende. Og så var det den der papirkopien av gårsdagens BT-magasin i tillegg. Men det er altså intet som tyder på at ordet kommer til å spre om seg altfor mye.

  6. Stbo Says:

    Og er det noe annet sted enn popmusikk at man kan komme unna med et slikt uttrykk?

  7. Claus Krogholm Says:

    Et andet eksempel på en betegnelse, der går på forholdet mellem musik og sex/køn/krop er “cock rock”; en betegnelse, der vel oprindelig var – i egen selvforståelse – entydigt heteroseksuelt maskulint. Rob Halford var muligvis med til at trække de mere latente sider frem.

  8. Erik Steinskog Says:

    Ja, det kan du si, samtidig synes jeg nok den betegnelsen også har fått sin nødvendige, immanente kritikk. Eksempelvis i Simon Frith & Angela McRobbies artikkel “On the Expression of Sexuality,” gjenopptrykt i Derek B. Scott (ed.), Music Culture, and Society: A Reader (fra 2000), men opprinnelig publisert, som “Rock and Sexuality,” i Screen Education 29 (1979) – og som kan leses her – der de skriver om en motsetning mellom “cock rock” og “teenybop.” Jeg synes sitater som: “By cock rock we mean music-making in which performance is an explicit, crude and often aggressive expression of male sexuality […] Cock rock performers are aggressive, dominating, boastful, and constantly seek to remind the audience of their prowess, their control” demonstrerer den implisitte kritikken. Det er også interessant hvordan denne diskusjonen har vært del av en diskusjon som forsøker å markere en forskjell på “rock” og “pop,” der altså rocken forstås som mer eksplisitt maskulin og fallisk (og, nok ofte, autentisk), mens popen forstår som mer ambivalent eller feminine eller ikke-autentisk. Innenfor den musikologiske kjønnsforskningen har det dog kommet adskillig flere argumenter inn som har brutt med en slik dikotomi, men den finnes fortsatt, både innenfor det akademiske og, ikke minst, innenfor mer journalistisk vinklede fortellinger (der stereotypene virker å ha et lengre liv).

    Og til Stbo, jeg tror nok lignende begreper kunne bli brukt i andre diskurser enn knyttet til popmusikk – flere utsagn knyttet til forrige måneds tildeling av Fritt Ord prisen gikk i noenlunde samme retningen – men det gjør ikke betegnelsen bedre.

  9. Claus Krogholm Says:

    En lidt sen kommentar, men jeg så for nylig Sam Dunns fortrinlige dokumentarfilm “Metal – A Headbanger’s Journey”, hvor bl.a. kønsaspektet blev taget op, bl.a. med den pointe, at cock rock så at sige implicit dekonstruerer sig selv. Den eksplicit maskuline og falliske dimension ved rock netop bliver en “sikker” måde at lege med feminine stereotyper: posering, det teatralske osv. Specielt metal er en ‘maskulin’ genre, hvor mandlige kunstnere poserer for et overvejende mandligt publikum med opfordringen: “Look at the bulk in my pants!” Eller som Dee Snider siger: “I never questioned my sexuality at any point, and I was up there in lingerie!”

  10. Erik Steinskog Says:

    Dee Snider-sitatet er riktig godt, og jeg synes det sier mye om 80-tallets heavy metal scene. Eller, muligens mer riktig, deler av den scenen, det er jo også andre uttrykk, om enn skinnklærne har homoerotiske dimensjoner de også. Det er mer å lese om relaterte fenomener i Robert Walsers bok Running with the Devil: Power, Gender, and Madness in Heavy Metal Music (fra 1993), særlig kapitell fire: “Forging Masculinity: Heavy Metal Sounds and Images of Gender.”

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: