Plateanmeldelser

Jeg har hatt to plateanmeldelser på trykk i Bergens Tidene de siste par dagene, men av en eller annen grunn er de ikke lagt ut på nett. Så her kommer de. I går stod min anmeldelse av Tori Amos’ (myspace) Abnormally Atrracted to Sin på trykk (jeg nevnte den også her).

Uten kompromisser

Klassisk Amos som likevel ikke helt lykkes

Det er noe kompromissløst over Tori Amos. Fra hennes strålende debut med Little Earthquakes i 1992 har hun utforsket kvinnelighet og mellommenneskelige relasjoner, men også sin egen iscenesettelse. Hennes forrige plate, American Doll Posse fra 2007 fikk blandede mottakelser, og det vil nok også årets plate gjøre. På sitt beste er det klassisk Amos, med pianoet langt framme i lydbildet, en stemme med svake hint av Kate Bush, og med teatrale elementer. Samtidig er det alt for mye her, som om hun er ute av stand til å begrense seg. I mindre doser er dette hennes styrke, men det blir også hennes svakhet. Overdrivelsen og de barokke dimensjonene som finnes i musikken vendes om og framstår som unødvendig pretensiøst. På Abnormally Attracted To Sin er det særlig bruken av loops som krasjer. Ikke over det hele, men platen har simpelthen for mange låter til at den holder som et hele. De beste låtene vil likevel bli stående og fortsetter en karriere som aldri blir kjedelig, og som framhever en artist med et prosjekt.

På en måte er det klassisk Amos, men helt opp til det beste hun har gjort når hun likevel ikke. Her er en akustisk liveutgave av “Curtain Call” tatt opp den 6. mai:

Og når jeg hører på Tori Amos kommer jeg alltid på et sitat fra Gary Taylors bok Castration: An Abbreviated History of Western Manhood (fra 2000): “Describing her performances, a male graduate student concluded, ‘She’s a bit too much woman for me’. Yessir. Which is why, although Tori Amos is arguably the sexiest woman on the planet, most of the fans who show up to see her in the flesh (‘star-fuckers’, as she puts it) are female. Men, in general, don’t have the balls.” Hm.

I dag var så min anmeldelse av The Qemists, Join The Q på trykk.

Rocka drum ‘n’ bass

Høyenergisk dansemusikk

Musikerne i The Qemists møttes som ordinære rockemusikere på vanlige instrumenter. Etter hvert er instrumentene mer eller mindre byttet ut med platedeck og laptoper, og påvirkningen fra drum ‘n’ bass har fått større plass. Samtidig er energien fra rocken beholdt i en høyenergisk dansemusikk som groover riktig godt. Og med gjestevokalister på de fleste sporene etablere de forbindelser til andre musikkscener. Det kanskje sterkeste sporet er “Drop Audio” som har en rapaktig vokal, og en nesten metallaktig klang blandet med tunge elektroniske beats. Musikken står tilsynelatende stille i et heftig tempo, idet den utfordrer flere gjengse oppfatninger av hva framdrift er for noe. Dette er også en av de helt sentrale dimensjonene der ulike sjangere innenfor moderne dansemusikk viser sin største effekt. Helt siden diskoen, men i større og større grad innenfor elektronisk basert dansemusikk, har rytmiske forløp fått en annen funksjon. Det betyr ikke at det alltid lykkes musikalsk, og så heller ikke på denne platen, men det utfordrer noen vante måter å tenke rytme på, og kan gis ekstremt kreative effekter.

Her er “Lost Weekend” featuring (surprise!) Mike Patton:

Tags: , , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: