Jarle Bernhoft

Fredag var jeg igjenNattjazz, og da for å dekke konserten med Jarle Bernhoft. Bergens Tidene virker å ha tekniske problemer med webben i dag, så her er anmeldelsen, som altså er på trykk i dagens avis. Det eneste jeg har gjort i tillegg er å legge til linker. Og, som innledning, her er Jarle Bernhoft, med “Streetlights,” live fra NRKs Store Studio, i fjor:

Hvis Oslo lå på vestkysten

Groovy, urbant, og med ekko av soul

Det lå til rette for musikalsk godlyd i møtet med Jarle Bernhofts soulorkester under Nattjazz fredag. Musikerne har samlet sett noen av de mer imponerende CV-er i Norge og behersker en mengde sjangere. Da platen Ceramik City Chronicles kom i fjor ble møtet mellom soulen og Oslo by framhevet, og Bernhoft ble kalt heimstadsdikter. Og det er tiltalende hvordan Oslo kommer gjennom i tekstene. Hvorfor skulle ikke norske byer få soulakkompagnement? Men så var det det med soulen, da. Referanser til urban soul er hørbare, ikke minst til Curtis Mayfields blaxploitation-musikk. Det er også en retrodimensjon over prosjektet, noe som soundmessig er ok, men som samtidig balanserer farlig på grensen til et musikalsk museum. Det er også musikalske referanser som overdøver denne urbane og svarte soulen. Mest hørbart er ekkoet fra Steely Dan, 70-tallets store antihelter og en klassisk referanse for lydfolk og velutdannede musikere som spiller soul og popjazz. For all del, Steely Dan kunne, og kan, definitivt sitt håndverk og har mye å komme med. Det kan bare noen ganger bli litt vel glatt. Den vestkystlyden de stod for har et slags studiopreg av perfeksjonisme; klanglig tiltalende og full av detaljer. Detaljene i Bernhofts musikk kom ikke helt fram i Røkeriet. Det var groovy i lange perioder, med solid bass og trommeunderlag, og særlig David Wallumrøds keyboards bidro i lydbildet. Gitarene kom derimot i bakgrunnen, bortsett fra når Bernhoft selv spilte solo. Dermed ble konserten i lange perioder preget av vokal og groovy komp, og jeg savnet en krisphet i diskantleiet. Best fungerte låtene med tempo og groove. Men også i første ekstranummer, en lavmælt versjon av “He Ain’t Heavy, He’s My Brother,” var flott, der Bernhoft alene på gitar og vokal tok konserten helt ned før resten av ekstranumrene løftet den igjen. Bernhoft synger godt, og inntar scenen i sentrum for det hele. Og musikerne gir ham et godt underlag. Den hårfine balansen mellom perfeksjon og den litt skitnere soulen er likevel vanskelig, men kan kanskje ikke helt forventes i livesituasjonen.

Tags: , ,

3 Responses to “Jarle Bernhoft”

  1. Jonas Kjøniksen Says:

    Heisann! Flott anmeldelse.. lurer på om du husker navnet på siste låten han spilte som ekstranummer. veldig rocka!

    Takk

  2. Erik Steinskog Says:

    Hei Jonas, og takk for fine ord. Dessverre har jeg ikke mine notater (ja, jeg skrev faktisk notater, selv i et tettpakket Røkeri) her, og husker ikke hva siste ekstranummer var. Muligens fikk jeg det ikke med meg engang. Men ellers har det – som det nok fremgår av bloggen – vært på så mange konserter den siste tiden at erindringene om hver enkelt synes å bli blurry rett etter at anmeldelser er sendt avsted….

    • Jonas Kjøniksen Says:

      Flotterst, takk for hjelpen uansett, for høre med noen andre om de kanskje husker. Imponerende med notater på den plassen der må jeg si, jeg hadde mer enn nok med å holde på ølen min!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: