Dans, dop, dub

Å følge med på nye musikktrender kan være vanskelig. Uansett hvor mye man forsøker å henge med, så dukker det opp fenomener man får kjennskap til litt for sent. For sent til å kunne spre det som nyhet altså. Og det gjelder særlig hvis man samtidig forsøker å være litt bredt orientert. Men, samtidig, det spiller jo ikke nødvendigvis så store rollen. Oppdager man noe som er interessant, gjør det jo ingenting om det ikke er helt nytt. Lesere av bloggen vil ha funnet ut at jeg i helt bloggens levetid har vært opptatt av dubstep (se eksempelvis her og her). Egentlig har det vært fordi musikken tiltaler meg veldig, og jeg tror det særlig er som klang, og som lydspor til det jeg oppfatter som en veldig oppdatert urbanitetserfaring. Jeg er altså mindre opptatt av dubstep som dansemusikk. Det skal ikke forstås dit hen at jeg ikke er opptatt av dansemusikk. Tvert imot. Men innenfor dubstep synes jeg mye av den beste musikken, som hos Burial, byr seg mer fram som noe annet. Benga, som jeg også synes er interessant, er mer dansant i mine ører (eller i min kropp, som vel er mer viktig i forhold til dans).

Men, så var det det nye da (eller “det nye”). Den siste trenden i forlengelsen av dubstep er visstnok wonky (som også Information skrev om i denne uken).

Simon Reynolds har en interessant post på Guardians musikkblogg (fra 5. mars), der han påpeker hvordan wonky de siste månedene har vært rundt på “the dance-bloggerati” (og det er da jeg finner ut at det er noen blogger jeg nok ikke har lest den siste tiden). Reynolds’ post er ikke minst knyttet til forbindelser mellom dop og musikk, og case in point er ketamin. At musikk, og kanskje særlig dansemusikk, også er intimt forbundet med dop er ikke noe nytt. Og at ulike sjangere har ulike favoritt-drugs, er heller ikke overraskende. Og her kommer det inn en forbindelse mellom musikken og dens bruk. Forbindelsen mellom de dansende og deres inntak av dop gjør noe med opplevelsen, opplevelsen av musikken, og opplevelsen av den dansende tilstand. Da jeg holdt innlegg om dubstep på Island for en ukes tid siden (se her), ble jeg i diskusjonen utfordret på forholdet mellom dubstep og dop. Og måtte innrømme at den forbindelsen – som jeg anerkjenner at er der, eller kan være der – ikke interesserer meg så meget. For meg har musikken som sagt vært mer interessant som et lydspor til en samtidig erfaring, og da ikke minst en erfaring av en tidsfornemmelse, en tidsfornemmelse som på interessant vis forbinder fortid, nåtid, og framtid (det er her spøkelsene og englene kommer inn), og en fornemmelse av en spatialisering, altså at musikken gjennom bruk av ekko, delay og reverb, åpner for en annen romlig følelse. At en slik følelse av tid og rom vil være annerledes når den opptrer sammen med drug-use, er jeg selvsagt helt åpen for. Og min akademiske tilgang er dermed nok helt annerledes. Men jeg mener begge mulighetene er tilstede. Samtidig skal vi også huske at forbindelsen mellom narkotiske stoffer og modernitetserfaringer er en klassiker. Fra Baudelaire til Benjamin og videre utover det tjuende århundret er den helt sentral. Og det handler selvsagt om sanseerfaringer, og dermed en slags estetikk i ordets nærmest bokstavelige forstand.

Slik leser jeg også Reynolds. Han hevder at det er lenge siden forbindelsen mellom dop og musikk var sentral i utviklingen av nye (sub-)sjangere innenfor musikken. Samtidig anerkjenner han at denne forbindelsen finnes blant musikkbrukere. Men når det så kommer til wonky demonstrerer han samtidig hvor tette forbindelser det er mellom musikken og språkbruken (ikke minst slang) som beskriver dopbruken. Og for meg å se kan dette knapt oppfattes som tilfeldig. Men det betyr jo ikke at musikken er uinteressant. Det ene eksemplet hans, og et eksempel Bruce Sterling også henter til sin blogg, er fra Zomby, “Aquafresh”:

Og dermed er forbindelsen til dubstep også tydelig, siden dette sporet er hentet fra en Hyperdub plate, selskapet til Kode9. Og, som Reynolds skriver: “It’s like someone’s taken the monochrome diagram that is dubstep’s rhythmic grid and scrawled woozily all over it with fluorescent marker pens.” En strålende beskrivelse, ikke minst i sin sammenstilling av det monokromatiske og fargespillet, som en slags overlegging av ulike dimensjoner. Reynolds’ innlegg viser også en estetisk fornemmelse og diskusjon – han påpeker store forskjeller innenfor den musikken han skriver om, og hevder at noe er godt, mens noe ikke er det. Og viser dermed til at også denne musikken, på tross av at den først og fremst er knyttet til dans, og på tross av eventuelle forbindelser til dop, også kan betraktes som musikk alene. Ikke alene, som løsrevet fra enhver kontekst, men som et klingende fenomen som kan diskuteres nettopp som det. Men der musikkens kontekstuelle dimensjoner kan tas inn i diskusjonen, dog uten å bestemme hvordan diskusjonen skal tas.

Tags: , , , , , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: