Verden danser

Spiller det noen rolle om man er svart eller hvit? Ved en første gjennomgang av Michael Jacksons video til “Black or White” (1991, regissert av John Landis) synes det som om Jackson hevder at det ikke gjør det (noe bedre lyd og billedkvalitet her).

Men muligens er videoen mer åpen enn en første fortolkning tilsier. Jeg har i en tidligere post nevnt Scott Bukatmans analyse av videoen, hentet fra boka Matters of Gravity: Special Effects and Supermen in the 20th Century (2003), en bok jeg stadig vender tilbake til. Den morfingen som finner sted i videoen, der mennesker av ulik rase (eller etnisitet) glir friksjonsfritt over i hverandre, er nemlig ikke den eneste mulige fortolkningen. Muligens er videoen mer komplisert enn som så. Jeg har en sterk fornemmelse av at det er mulig å gjøre låten – og videoen – mer politisk. Og det åpner samtidig for noen interessante muligheter. Sentralt, også i Bukatmans analyse, er den delen av videoen som så å si kommer etter at videoen er slutt. En svart panter blir til Michael Jackson, som uten noen form for musikalsk ledsagelse danser i gatene. Hans dans kan gi ulike assosiasjoner. For det første er det elementer av stepping og den form for dans vi ofte assosierer med Fred Astaire (født Frederick Austerlitz, på min fødselsdag, men 70 år før). Her er et eksempel, Fred Astaire og Eleanor Powell i Broadway Melody of 1940 (1940).

Muligheten for å se dette i relasjon til Jackson kan vi se i et youtube-prosjekt som blander bilder av Astaire med lyden fra “Billie Jean” (“Billie Jean” har jeg ellers postet coverversjoner av her og her):

At den type dans Astaire representerer er viktig for Michael Jackson er tydelig, men scenen der Jackson danser i gatene henviser også til Gene Kelly, eksempelvis i Singin’ in the Rain (fra 1952):

Og, som Carol J. Clover gjør oppmerksom på, i sin artikkel “Dancin’ in the Rain” (Critical Inquiry 21/4, 1995), så er ikke dans i gatene nøytralt. I mange myndigheters oppfattelse er veien fra dans til demonstrasjon kort. Men samtidig, og som også Bukatman gjør oppmerksom på, deler av “Black or White” videoen er også tydelig et sitat fra Kellys opptreden i Cover Girl (1944), en fantastisk scene, der dobbeleksponering og dobbelgjenger går opp i en høyere enhet.

Dermed er vi i interessant territorium. I sine bøker om film har Gilles Deleuze diskutert forholdt mellom (og forskjellen på) Fred Astaire og Gene Kelly. Poenget er ikke minst knyttet til kropper i bevegelse, altså, hva dansen kan sies å bety. Deleuze skriver (i engelsk oversettelse):

“It is like the two extremes of grace as defined by Kleist, ‘in the body of a man entirely deprived of consciousness and of the man who possesses an infinite consciousness’, Kelly and Astaire. But, in both cases, musical comedy is not content to get us into the dance, or, what amounts to the same thing, to make us dream. The cinematographic act consists in this: that the dancer himself begins dancing, as one starts to dream. If musical comedy gives us in an explicit way so many scenes which work like dreams or pseudo-dreams with metamorphoses (Singing in the Rain, Band Wagon, and especially Minnelli’s An American in Paris), it is because it is entirely a gigantic dream, but an implied dream, which in turn implies the passage of a presumed reality in the dream.”

I ulike faser synes Michael Jackson å inneholde begge disse sidene, fravær av bevissthet og en uendelig bevissthet. Dansen og drømmen, og, ikke minst, det drømmeaktige som en slags skyggetilværelse som samtidig virker inn i virkeligheten. Drømmearbeidet er så å si innskrevet i dansens plass i filmuniverset.

Gjennom hele videoen er dansen også i en nærmest konstant bevegelse, som en slags speiling av den computer-morfingen som finner sted mot slutten. Men her er det Jackson som forandrer seg; han nærmest blir sine omgivelser, idet omgivelsenes dans blir malen for hans egen. Det er tydeligst i den russiske scenen, en scene som mest av alt bringer tankene til Pinocchio! Også Pinocchio synger om dansen, “There Are No Strings on Me” (i Disneys film fra 1940):

Og når assosiasjonene først begynner i forhold til “Black or White” er det nesten ikke grenser for hvor langt de kan bevege seg. Noen kommer rimelig umiddelbart til meg, som når farsfiguren (spilte av George Wendt) flyr gjennom luften, fra suburbia til Afrika. I forhold til billedleggingen er det nærmest umulig ikke å tenke på Steven Spielbergs E.T (1982); det er nærmest et direkte sitat (ca 1 minutt inn i dette klippet):

Med Macaulay Culkin i en så vidt viktig rolle i videoen, og med assosiasjonene til E.T., får man dermed også en slags bevegelse fra Home Alone (1990) til “alone, without a home.”

En siste assosiasjon, som nok ikke er like umiddelbart merkbar, men som for meg er desto viktigere er til Martha and the Vandellas’ “Dancing in the Streets” (1964, se også her).

Lytt til teksten til “Dancing in the Streets.” Det er definitivt intertekstuelle dimensjoner her, som det ikke er vanskelig å sette “Black or White” i relasjon til. Åpningen, “Calling out around the world” får et annet innhold når den leses sammen med “Black or White.” Det er altså en riktig god følelse som oppstår av å kombinere disse to låtene. Begge kan framstå som nærmest klassiske party-låter, men så oppdager man plutselig det politiske potensialet som finnes i dem begge. Å danse i gatene er ikke nøytralt. Martha and the Vandellas framhever en praksis som nærmer seg det uhørte. Og hva gjelder Michael Jackson er jeg tilbøyelig til å si at han i denne videoen opptrer i “white-face”; en slags parallell til “black-face” (som jeg også har skrevet om her).

Tags: , , , , , , , , , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: