Gammelt nytt

[Som jeg tidligere har skrevet om flere ganger hender det at jeg skriver musikkommentarer i Bergens Tidene. De blir aldri lagt ut på nett, så her er dagens kommentarartikkel. Det eneste jeg har gjort i tillegg er å legge til linker].

Tenk deg en helt ny musikk, musikk som ikke minner om noe du har hørt før. Er det overhodet mulig? Svaret må nærmest uunngåelig bli nei. For at vi overhodet skal kunne tenke oss musikken som musikk, må det være elementer av gjenkjennelighet. Men tanken om det helt nye er gammel, og den har fulgt deler av musikkhistorien – og kunstlivet generelt – i store deler av det tjuende århundret. Samtidig er ikke tanken helt dum. Vi kan merke den i forhold til musikk på tvers av sjangere. Kravet om det nye finnes, og, paradoksalt nok, gjentas på nytt og på nytt. Men også det nye krever en relasjon til det gamle. Hvis det absolutt nye noen gang oppstår, risikerer vi å ikke engang kjenne det igjen som nytt.

Det er dog flere måter å knytte an til det gamle på. Torsdag under Borealisfestivalen spilte BFO Geir Jenssens – eller Biospheres – verk Shhoctavoski. Hans komposisjonsteknikk minner om remiksing. Ved å bearbeide materiale fra Sjostakovitsj, oppstod det ny musikk, og det gamle var knapt hørbart. Et annet alternativ er ved direkte sitater fra det gamle, men der sitatene settes i nye sammenhenger. Der man altså får elementer av det gamle blandet med nyskrevne omgivelser. Luciano Berios Sinfonia (fra 1968) er kanskje et av de absolutt beste eksemplene på dette, der han i tredje satsen anvender materiale fra Gustav Mahlers Symfoni nr 2 (fra 1895) i nærmeste direkte avskrift, men der det likevel lyder annerledes. Interessant nok anvender Berio Mahler, en komponist som selv resirkulerte materiale rundt seg, ikke minst fra musikkformer “utenfor” den kunstmusikalske sfæren. Særlig annensymfoniens tredje sats, som er den Berio siterer, inneholder mengder av referanser til jødisk folkemusikk. Og i Mahlers komposisjoner mer generelt er ulike former for folkemusikk, i den multikulturelle verden han levde i, logisk integrert i et musikalsk hele.

Dermed er vi i en viss forstand også tilbake ved noe av Geir Jenssens prosjekt. Selv om hans verk er skrevet for (en del av et) symfoniorkester, er de teknikkene han bruker for komposisjonen tettere knyttet til praksiser han selv har hatt som musiker og komponist innenfor ambient, house og synthpop. Disse teknikkene anvender han så på den såkalt klassiske musikken – eller musikk som følger etter den klassiske tradisjonen – og til kammerorkesterets instrumentasjon. Han er langt fra alene. Samtidig kan han med sitt verk ses i ulike tradisjoner. Jeg vil nødig kalle det crossover, men velger heller å se det som en måte å forhandle på mellom ulike tradisjoner. En av de mange mulighetene for møter mellom det gamle og det nye.

[Se også tidligere post med referanse til anmeldelsen av BFOs konsert. I dagens Ballade har ellers Torstein Aagaard-Nilsen en kritikk av Geir Jenssens verk, her]

Tags: , , , , ,

4 Responses to “Gammelt nytt”

  1. Andreas Ervik Says:

    Interessant lesning, men sitter fortsatt med et ønske om å få vite mer om stykket, hva som fungerte og hva som ikke fungerte. Forhåpentligvis kan du klargjøre dette? Jeg hadde dessverre ingen mulighet til å dra til Bergen og være på konserten.

    Jeg syns ikke Biospheres musikk er blant det ypperste innenfor ambient, selv ikke i Norge. Helge Stens musikk er langt mer givende. Likevel syns jeg dette prosjektet virket veldig interessant, og reaksjonene etter fremførelsen, spesielt fra kritikerne, får meg til å tenke at dette hadde vært noe å få med seg. Dette er tilsynelatende et verk som krever en måte å lytte på som Aagaard-Nilsen m.fl. ikke er i besittelse av. Eller er det sånn at var er så kjedelig som de vil ha det til?

    Diskusjonen om hvem som skal få muligheten til å skrive for orkester eller ikke er i og for seg også spennende, men debatten bringer lite nytt på den fronten, syns jeg. Jeg skulle sett at det estetiske ble bedre belyst. Forhåpentligvis kan du komme med noen oppklarende ord.

  2. Erik Steinskog Says:

    Hei Andreas, og velkommen på kommentarsporet.
    Glad for å høre du synes min lille kommentar her var interessant. Den handler jo sånn sett bare marginalt om Biospheres/Geir Jenssens verk, men forsøker samtidig å tenke en mulig kontekst for å forstå det. I min anmeldelse av Borealis-konserten der “Shhoctavoski” ble framført skriver jeg heller ikke så mye om verket. Formatet begrenser for nå å si det slik.

    Men samtidig ser jeg jo at du også refererer til diskusjonene på Ballade.
    (Til eventuelt andre som leser denne kommentaren; det har den siste tiden foregått diverse diskusjoner på Ballade knyttet til Geir Jenssens verk – og med avstikkere i de fleste mulige og umulige retninger. Undertegnede har også blandet seg litt inn i et par av de trådene).
    Jeg synes ikke verket var “kjedelig” eller uinteressant. Det hadde en nedstrippet besetning, med strykere, bassklarinett, tromboner, tuba, vibrafon og celesta, og for meg var det en klangbevissthet som tydelig kom fram i verket. Måten trombonene ble brukt på synes jeg også fungerte flott. Samtidig var det veldig lavmælt. I diskusjonene på Ballade anvendes ambientbegrepet for å definere verket. Mens Jenssen selv ikke vil være med på at det er ambient i en brianenosk forstand. Jeg synes selv det hadde atmosfæriske dimensjoner – i den forstand at det la lyd til et rom – og ambient er i det minste én av referansene. Det var også elementer som vagt kunne minne om minimalisme, ikke minst måten bassklarinetten ble brukt. Men der Eno hevder at ambient knapt skal lyttes til, synes jeg Jenssens verk forlangte noe av sin lytter. Og dermed gir jeg ham vel egentlig rett i forhold til hvordan han distanserer seg fra Eno. Men her er det tydeligvis langt fra samstemt blant lytterne.
    Jeg syntes også det var interessant å oppleve hvordan musikerne og elektronikken (en relativt sparsom bruk av romklang og ekko) virket. Eller snarer, ikke virket. Her kom det en diskrepans inn som jeg først tolket som en manglende forståelse for forskjellene. Men i dag har Jenssen så forklart meg – igjen på Ballade – at han egentlig ikke ville ha denne elektronikken eller disse effektene. Sett fra mitt ståsted som lytter synes jeg relasjonen her var interessant hva enten det var komponistens ønske eller ei, og dette var vel der jeg syntes verket fungerte på sitt dårligste. Siste klangen ble hengende i orkesteret, mens Peter Szilvay, som dirigerte, slo av musikerne. Og det føltes som om musikerne og elektronikken var i hver sin verden. Muligens hadde dette vært “morsommere” hvis det var slik komponisten ville ha det. Jeg vet ikke. Men for meg føltes det som et krasj mellom helt ulike tenkemåter.
    Til ditt spørsmål om verket krever en særlig måte å lytte på er jeg ikke helt sikker på hva jeg skal svare. Som jeg forhåpentligvis har fått fram synes jeg det var flere interessante dimensjoner knyttet til verket, ikke minst følelsen av tid og rom som oppstod i hallen. Verket skal visstnok snart spilles på radio, og jeg er ikke sikker på om det kan klare å gi den samme erfaringen der. Litt flere ord ble det her, men om du ble klokere vet jeg ikke.

  3. Andreas Ervik Says:

    Takk for fyldig svar! Det var svært klargjørende!

    Hva angår elektronikkbruken ser jeg at dirigent Szilvay forteller at han la den til for å gjøre stykket “mer biosphere”. Det må være merkelig for en artist å få sitt eget stykke omgjort for å høres mer ut som seg selv.

    Szilvay hevder i dag at “at elektronikken fikk veldig god mottagelse i [sin ]leir, men ikke i [Jenssens]”. I den uttalelsen virker det som det ligger en påstand om at Szilvay & co har bedre kjennskap til hva som fungerer og hva som ikke gjør det. Jeg er ikke sikker på om det stemmer.

    Det med en særlig måte å lytte på var kanskje litt feil formulert fra min side. Det jeg mener er at det kan virke som Szilvay og de andre kritikerne ikke har forutsetninger for å forstå denne typen musikk, at de ikke vet hvordan den skal lyttes til. For uansett om Jenssen ikke sverger til Enos ideer om ambient så krever denne typen musikk likefullt annen sinnstilstand enn symfonisk musikk vanligvis gjør. Som du sier: “Jeg synes selv det hadde atmosfæriske dimensjoner – i den forstand at det la lyd til et rom – og ambient er i det minste én av referansene.” Det er ikke tapetmusikk, men man må være lydhør for små endringer og innse at selv noe som virker kjedelig og pregløst kan romme storhet.

  4. Erik Steinskog Says:

    Jeg la merke til Szilvays kommentar i dag. Og er vel ikke helt sikker på at det er en god idé å dele opp i flere leirer her. Hvis – og jeg understreker hvis – poenget var et slags møte mellom to “leirer” bør man vel på en eller annen måte nettopp møtes. Og i debatten virker det definitivt som om så ikke var tilfelle.
    Og ut fra mine egne interesser synes det som at elektronikken var et av punktene der diverse misforståelser kan ha foregått. Om enn altså jeg synes selve det møtet har interessante potensialer.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: