Melancholia i Bergen

Torsdag var jeg i Grieghallen og så Den Nye Operas oppsetning av Georg Friedrich Haas og Jon Fosses Melancholia (jeg har så vidt skrevet om operaen før her). Min anmeldelse av forestillingen ble trykket i Bergens Tidene på fredag, men den er ikke lagt ut på nett, så her kommer den på bloggen.

Kjærlighet, katastrofe og kunst

Klaustrofobisk og påtrengende opera

Det ligger et mørke over Georg Friedrich Haas og Jon Fosses opera Melancholia, et mørke både iscenesettelsen og orkestreringen får godt fram. Selv om den historiske modellen for operaen, Lars Hertervig, er kjent for lysvirkninger i sine malerier, er dette knapt en detalj i operaen. Hertervig, sunget av Otto Katzameier, synger riktignok om at det bare er han som kan male, mens hans medstudenter ikke kan. Samtidig hører vi som tilskuere til operaen at han er i tvil om dette selv. Han hører stemmer, der koret gestalter en kakofoni som med all tydelighet foregår i hodet hans. Samtidig klinger det mørkt og nærmest faretruende i orkesteret, der Haas i lange perioder anvender utholdte klanger i dyp bass, med et rungende overtonespill.

Det er noe klaustrofobisk over det hele, og som publikum blir vi dratt inn i Hertervigs indre liv. Det er vanskelig å skille fra hverandre hva som skjer i den ytre verden og hva som er forestillinger – eller utslag av galskap – i hans hode. I dette høres det også ekko av både musikk- og operahistorien. En slags ekspresjonisme, der sjelslivet vrenges ut. Men der det samme sjelslivet altså også får klinge ut. Hertervig hører stemmer. Og det samme gjør vi. Den galskapen som finnes som antydninger i historien smitter i en viss forstand over på oss som publikum. Og følelsen av klaustrofobi er påtregende også for oss.

Dette var etter mitt skjønn det mest vellykkede ved operaen. Ved å ha en kunstner som hovedperson, stiller operaen også spørsmål ved kunsten. Og stemmene vi hører bringer sammen scene og sal, aktører og publikum. Når det lykkes å opprette denne forbindelsen – og det synes jeg ensemblet gjorde i går – får operaen en kraft som viser til de skjøre grensene mellom galskap og fornuft, mellom kjærlighet og besettelse, mellom kunst og katastrofe. Samtidig balanserer enkeltpartier i verket på en hårfin grense, men en grense som nettopp gir denne virkningen, en virkning av at det hele kan briste, nærmest hvert øyeblikk. Og nettopp i denne risikoen er det Melancholia lykkes og viser en dimensjon av samtidsoperaens muligheter.

Tags: ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: