Disco and Its Discontents

Det siste nummer av tidsskriftet Criticism (vol. 50, no. 1) er ute, og har “Disco” som tema. (Det er muligens litt overraskende, men samtidig svært gledelig). (For de med access kan artikler downloades, via Project Muse, her). Jeg falt særlig for Tavia Nyong’os artikkel “I Feel Love: Disco and Its Discontents.” Briljant tittel, og også en fascinerende artikkel. Tittelen henspiller selvsagt på Sigmund Freuds berømte Das Unbehag in der Kultur fra 1929, som i sin engelske oversettelse heter Civilization and Its Discontents. (Den heter ellers Ubehaget i kulturen i norsk oversettelse, Kulturens byrde i dansk, og Vi vantrivs i kulturen i svensk – så mye for skandinavisk samstemthet). Men altså, i tillegg til spillet med Freud får Nyong’o så også forbindelsen mellom “disco” og “discontent,” og det svarer vel til deler av den akademiske beskjeftigelsen med denne musikken. Det har definitivt vært et ubehag, kanskje særlig fra musikkvitenskapelig hold (men også innenfor kulturstudier mer generelt har det tatt tid før discoen kunne behandles). Og Nyong’o åpner med å spørre om det finnes en discoens idéhistorie. Det er særlig to dimensjoner ved Freuds bok Nyong’o diskuterer: åpningen, der Freud diskuterer oseanfølelsen (som nok kan sammenlignes med følelsen på dansegulvet), og fra kapitel 3, der Freud diskuterer mennesket som protesegud (noe Nyong’o kaller Freud på sitt mest deleuzianske). Og deretter gjør diskuterer han, via Tim Lawrences bok Love Saves the Day, en bevegelse jeg liker veldig godt, fra Gloria Gaynor til Donna Summer, og leddet mellom er Giorgio Moroder. Som Lawrence skriver: “Gloria Gaynor might have been the first queen of disco, but Summer, blending with Moroder’s technology, had become its first cyborg princess.” Slik skal det gjøres. Og den låten det dreier seg om er selvsagt “I Feel Love” (fra 1977); som Nyong’o skriver: “Donna Summer’s transnational career subverts the distinction between warm, funky black music and its robotic European placebo. Reclaiming ‘I Feel Love’ for a genealogy of afrofuturism would be important for moving the analysis of black music beyond primitivist frameworks imposed and embraced.” Les artikkelen selv, og sjekk ut tidsskriftet som helhet, og her er først Gloria Gaynor med “I Will Survive” (låten er fra 1978, men Gaynor debuterte med Never Can Say Goodbye i 1975):

og så Donna Summer med “I Feel Love”:

Og, som bonus, her er en coverversjon av “I Feel Love” med Bronski Beat og Marc Almond, live fra 1985:

Tags: , , , , , , ,

3 Responses to “Disco and Its Discontents”

  1. Tavia Nyong'o Says:

    Hi there,

    Thanks for your kind notice of my article in “Criticism” (and for the great Bronski Beat / Marc Almond video. I was just at the Antony and the Johnsons last weekend, and was thinking about how much his voice reminded me of Jimmy Somerville). I had to rely on google translate to get the gist (sorry I don’t read Norwegian) but I am delighted to have come across it!

  2. Erik Steinskog Says:

    Hi again – if you’re ever back. And thanks for commenting – and not least on the possible connection between Antony and Jimmy Somerville. I will think about that, as I am working pretty intensely on the different voices of Antony currently. And I also hope that my blogg-post got some people to check out your article – which I liked very much.

  3. Kald leilighet fylles med musikk « gauteandersen Says:

    […] and Black Female Robots in Contemporary Popular Music” av Robin James. Dette har også Erik Steinskog skrevet om og det var der at jeg kom over denne låten for første […]

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: