Diva-faktor

[Som tidligere nevnt skriver jeg også musikkommentarer i Bergens Tidene med noenlunde jevne mellomrom. Og de blir ikke lagt ut på nett. Så her er kommentaren som er publisert i dagens utgave. Jeg har lagt til web-linker, og i denne sammenhengen kan nok det være av det gode, de er på mange måter en integrert del av kommentaren.]

I 1976, i en anmeldelse av Barbra Streisands plate Classical Barbra, sammenlignet Glenn Gould Streisand med Elisabeth Schwarzkopf. Sammenligningen var nok minst like overraskende da som den kan framstå i dag. Streisand kvalifiserer kanskje ikke helt til populærmusikk i våre dager, men samtidig er det mange andre grunner til å sammenligne dagens popsangere med operaens sangere. Og kanskje ikke minst knyttet til forståelsen av divaen. Ser vi på sangere på tvers av sjangere, er det mye som ligner innen popverden og operaverden. Ta Cecilia Bartoli, Renée Flemming, Angela Gheorghiu, Danielle de Niese, og Diana Damrau på den ene siden og Beyoncé, Mariah Carey og Pink på den andre, og likhetene blir tydeligere enn forskjellene. Det gjelder ikke minst hvordan de markedsføres og framstilles, fra websider og platecovers til pressefotografier. Og ta de kanskje to største av dem alle, i det minste størst hva gjelder medieoppmerksomhet: Anna Netrebko og Britney Spears. Her er fotografering, iscenesettelse og mediebehandling tilsynelatende lik. Samtidig er det også åpenbart at vi ikke snakker om passive objekter alene. Britney bruker sin mediepersona som del av sin musikalske produksjon. Både på Blackout og på Circus har hun tydelige referanser til den verden vi også leser om i avisen. Og på Netrebkos hjemmeside kan man finne referanser til et intervju hun ga Playboy i vår, sammen med bilder i ulike positurer – fra det profesjonelle til det private. Eller, riktigere, til det iscenesatt private.

Et eventuelt begjær etter å vite hvem de “egentlig” er må nok oppgis på dette nivået. Men vi finner artister som er opptatt av hvordan de tar seg ut, hvordan de oppleves, hvordan publikum møter dem. Og det blir for enkelt å bare snakke som om det er “markedet” som bestemmer. Ja, de spiller på sex og hud; ja, de er også objekter for vår kjøpelyst og er vandrende reklameplakater. Samtidig er dette en del av artisten og artisteriet.

I en av de beste bøkene om divadyrkelse hevder Wayne Koestenbaum at man bare kan ha én diva. Og hvis han har rett forteller det kanskje også noe om hvorfor de slåss om vår oppmerksomhet. Det kan være en kraftanstrengelse å se bak alle bildene, og høre på musikken i stedet. Men om man gjør det, og om man fokuserer på de musikalske dimensjonene ved våre divaer, nå enten de kommer fra popverden eller operaverden, så kan vi kanskje konkludere som Gould gjorde i forhold til Streisand, da han kalte henne et av sin tids underverker, en av dem han har lært mest om musikalsk uttrykk fra. Og mer interessant, vi kan igjen åpne for også å se likhetene på tvers av sjangere, mellom operaen og popen.

[Observante lesere vil se at det er litt gjenbruk her fra bloggposter (denne og denne, og i mindre grad denne), og noen vil kanskje også savne enkelte divaer. Det kanskje tydeligste fraværet er Madonna, men hun kjemper på en måte ikke om vår oppmerksomhet, hun har den, så dermed var hun mindre aktuell for posten likevel syntes jeg. Alle kommentarer mottas med takk.]

Tags: , , , , , , , , , , , , , ,

One Response to “Diva-faktor”

  1. Erik Steinskog Says:

    Som nærmest for å bekrefte at jeg ikke er helt off-mark i min kommentar så skriver Opera News i sitt desembernummer om Angela Gheorghiu under tittelen “Angela Assoluta” her.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: