Truman-syndromet

Dagbladet meldte i går om et nytt syndrom: the Truman Syndrome. Navnet refererer selvsagt til Peter Weirs film The Truman Show (1998) med Jim Carrey, og syndromet viser seg ved mennesker som er overbevist om at de lever i en konstruert verden, altså omtrent som et realityshow.

Etter å ha lest om det i Dagbladet gjorde jeg noen googlesøk, og det viser seg at mange medier omtaler fenomenet for tiden. Nå er det gode grunner til å hevde at vi lever i en konstruert verden, altså at vi konstruerer den hele tiden, at vår verden er historisk og sosialt konstruert. Og det kan sikkert være tøft nok å takle. En annen dimensjon jeg finner fascinerende her er hvordan disse personene faktisk spiller hovedrollen i sitt eget liv, om enn de så er overbevisst om at det finnes en annen (eller en Annen) som ser eller overvåker dem. Men at fiksjon fungerer som modell for hvordan liv kan organiseres, også når det blir litt paranoid, er samtidig ikke så overraskende. Jeg ble gående å tenke over tingene her. Det er jo ikke det største forskjell på å innføre et “Truman-syndrom” i dag sammenlignet med Freuds referanser til Ødipus eller Hamlet. Også i de tilfellene er det dramaet, teateret, litteraturen eller kunsten mer generelt som gir modeller for “virkeligheten.” Så når diverse medier hevder at “life imitates art,” og slår det opp som noe overraskende, burde det muligens ikke være slik. På den andre siden kom jeg til å tenke over hvorvidt det overhodet gir mening i å kalle dette et syndrom. Kanskje er det sanne mennesket (‘the true man’, og vi vil ikke engang begynne å nevne der Sandmann selv om det er noen fine muligheter for homonymer her), det som er hjemme i en konstruert virkelighet, en virkelighet som er som tv. (Og jeg kan godt se at med referansen til å være hjemme er jeg nær Freuds diskusjon om der Sandmann likevel, slik Hoffmanns Nachtstücken, med “Der Sandmann” finnes i Freuds “Das Unheimliche” (1919) – se ellers her). Med andre ord, kanskje er dette ikke paranoia, men virkelighetsorientering. Et syndrom for “normalitet.”

Bonus. For de som ikke husker det, originalmusikken til The Truman Show er skrevet av Philip Glass og Burkhart von Dallwitz. Her er et klipp med “Dreaming of Fiji”

Tags: , , ,

One Response to “Truman-syndromet”

  1. Virkeligheden som tekst « Stokbros blog Says:

    […] a comment » Steinskog er igen stødt på noget interessant, denne gang er det et såkaldt Truman-syndrom, hvilket på sin vis er […]

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: