Den uhørte musikken

[Som jeg så vidt har skrevet om før, onsdager har Bergens Tidene, i tillegg til plateanmeldelser også musikkommentarer av sine frilansskribenter. Og denne uken har så jeg skrevet. Disse kommentarene blir ikke lagt ut på nett, så her følger min fra i går – det eneste som er lagt til er hyperlinkene.]

Det sies ofte om den moderne verden at vi bombarderes med sanseinntrykk. Samtidig er det tendenser til at klassiske hierarkier mellom sansene kommer i spill; synssansen og det visuelle dominerer. Og dette er interessant for musikken, som selvsagt først og fremst taler til ørene. Og den som har ører å høre med, han høre. Samtidig er det et spørsmål hvordan vi hører. Ta filmmusikk. Det finnes fortsatt de som hevder at god filmmusikk er musikk man ikke legger merke til; musikk som bare er der men som ikke trekker oppmerksomheten bort fra hva som skjer i bildet. En slik tanke minner om kritikker av opera der oppsetninger beskyldes for å være så sterke sceniske at de tar oppmerksomheten bort fra musikken. Med andre ord, det er en tilsynelatende motsetning her mellom det visuelle og det auditive.

Men poenget om at god filmmusikk ikke egentlig behøver å høres har også en annen dimensjon. Musikken taler tilsynelatende til oss også selv om vi ikke lytter til den. Å lytte og å høre kan dermed ses på som ulike grad av aktiv deltakelse. Lyden er der, den omgir oss, og den påvirker oss, også selv om vi ikke legger merke til den. I møtet med sterke visuelle scener kan vi som kjent lukke øynene; noe lignende synes umulig for ørene. Ørene er alltid vidåpne, men det betyr ikke at vi alltid lytter. I møtet med filmmusikken kan en økning av aktiv lytting være av det gode.

Filmmusikkomponister har også en annen rolle enn andre komponister. Når eksempelvis Stanley Kubrick henter inn musikk fra Richard Strauss, György Ligeti, eller Dmitrij Sjostakovitsj, er det én ting, men en komponist som Howard Shore, som de fleste av denne spaltes lesere nok vil ha hørt uten å vite det, har en annen rolle. Han er i bakgrunnen, slik filmmusikken også høres som bakgrunn. At Shore har skrevet musikk til Ringenes Herre-filmene, til Nattsvermer, Philadelphia, The Departed, de fleste filmer av David Cronenberg, samt en mengde andre filmer, gjør at et bredt publikum vil ha hørt hans musikk. Samtidig er navnet nærmest for spesielt interesserte. Og han har heller ikke hatt stor suksess utenfor kinosalen. Muligens sider dette også noe om lyttekunsten; om hvordan vi hører og hva vi hører etter. Musikk overskrider komponistene, og Shores musikk er muligens ikke først og fremst hans egen. Den er der, som lydspor som gjør noe med filmen. Likevel vil jeg hevde at vi nettopp skal lytte når vi ser film.

Filmens audiovisuelle dimensjoner viser med all tydelighet hvordan musikken eksisterer sammen med bildene, ikke som tillegg, men som en integrert del av inntrykket, og dermed hvordan filmopplevelsen vokser om flere sanser settes i spill.

Tags: , , , , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: