Deconstructing Barbra

Diskusjoner om stemmer er selvsagt alltid også diskusjoner om smak og behag. Og i motsetning til det gamle utsagn om at “smak og behag kan ikke diskuteres” vil jeg hevde at ikke bare kan smak og behag diskuteres, det diskuteres. Det er nettopp hva vi gjør, både som forskere, akademikere, kritikere og fans.

Når deg gjelder stemmer vil jeg tro at Glenn Goulds anmeldelse av Barbra Streisands Classical Barbra (fra 1976 – anmeldelsen ble første gang publisert i High Fidelity, i mai 1976) må ha kommet som en liten overraskelse. Åpningen er fantastisk: “I’m a Streisand freak and make no bones about it. With the possible exception of Elisabeth Schwarzkopf, no vocalist has brought me greater pleasure or more insight into the interpreter’s art.” Og, når han kommer til hennes stemme tar han helt av: “For me, the Streisand voice is one of the natural wonders of the age, an instrument of infinite diversity and timbral resources.” Og han framhever særlig slutten på “He Touched Me” (skrevet av Ira Levin og Milton Schafer, og som Gould kaller en “Puccini-like blockbuster”):

Gould er likevel ikke helt fornøyd med Classical Barbra, men det er en fornøyelse å lese hans anmeldelse (den er opptrykt i The Glenn Gould Reader, redigert av Tim Page [London: Faber and Faber, 1987]).

Jeg kom i tanker om Goulds lesning av Streisand da jeg fant følgende klipp med Seth Rudetsky, kalt “Seth Deconstructing Barbra Streisand.” Rudetsky taler om sitt ambivalente forhold til Streisand, men demonstrerer samtidig, med all mulig tydelighet, noe av hennes vokalitet.

Tags: , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: