Ears Wide Open

Jeg skrev i går så vidt om filmscener der musikken kommer fra kilder i filmen, altså fra eksempelvis radioer eller andre synlige lydkilder. Min absolutte favoritt i så måte er åpningen av Stanley Kubricks Eyes Wide Shut (fra 1999):

Vi får åpnings-credits (muligens en variant av marginalia), med navn på film og skuespillere, til musikken fra Sjostakovitsjs “Vals” fra Suite nr 2 for jazzorkester (fra 1938). Musikken fortsetter og vi ser Bill Harford (Tom Cruise) og Alice Harford (Nicole Kidman) som gjør seg klar til å gå ut. Men så, ved 1:50 skrur Bill av cd-spilleren og musikken stopper. Dette er et fantastisk punkt i filmen. Det er et vendepunkt, og alt vi har sett til nå endres. Musikken har ikke vært utenfor filmen, den har vært i filmen; karakterene har hørt det samme som oss. (At dette punktet endrer filmen, at det er et vendepunkt, er sammenlignbart med det jeg skrev om Lars von Triers Dogville her – også en film med Kidman). Samtidig utfordrer filmen oss som tilskuere her. Den gjør mye ut av det visuelle; Kidman naken er nå en ting, i det hun sitter på toalettet (i seg selv en aktivitet vi ser sjelden på film) spør hun “how do I look?” og også hvordan hun ser ut på håret, men når Cruise sier “great” får han beskjed om at han jo ikke ser. Men samme scenen har også tendensen til å understreke det visuelle for oss som publikum. Så her gjelder det med andre ord å ha ørene åpne, soundtracket forteller oss noe, og i det Cruise skrur av cd-en endrer dette ”noe” karakter. Det er mye fin bruk av musikk i Eyes Wide Shut, som det er i Kubricks oeuvre. Men i tillegg er det interessante litterære kilder her. Filmen er en – relativt fri – adaptasjon av Arthur Schnitzlers roman Traumnovelle (fra 1926). Freud oppfattet ellers Schnitzler nærmest som en dobbeltgjenger. Og hvis man strekker Traumnovelle litt har den også likheter med Mozarts Die Zauberflöte (fra 1791), og dermed har vi berøringspunkter mellom to historiske wienerske kontekster, som i Eyes Wide Shut flyttes til New York City. Men Mozart er også tilstede i Eyes Wide Shut; “Rex Tremendea” fra Requiem spilles i det Bill Harford entrer en wienersk kafé.

Tags: , ,

5 Responses to “Ears Wide Open”

  1. Claus Krogholm Says:

    Noget lignende, men med en ganske anden effekt, findes i Mel Brooks’ Blazing Saddles. Her forekommer der at være asynkronicitet mellem setting – typisk western – og så musikken – big band jazz – men så ser vi lydkilden: Count Basie. http://www.youtube.com/watch?v=Hm7UiSObOlQ

  2. Erik Steinskog Says:

    Ja, et litt annet ‘jazzorkester’ enn hos Sjostakovitsj, men scenen fra Brooks er fantastisk også. Muligens med et litt annet brudd enn det vi ser i Eyes Wide Shut, og med mer av en komisk effekt enn at den “forstyrrer” narrativet. Samtidig er det noen likheter i filmens selvrefleksivitet, og i deres måter å peke på seg selv som film. Langt på vei synes jeg Count Basie nærmest fungerer som en Verfremdungseffekt i Blazing Saddles.

  3. Mads Says:

    Ein fantastisk film. Kubrick var eit ess med musikk.

    For å vera litt filmnerd, så kallar eg det diegetisk musikk. George Lucas sin film American Graffiti er såvidt eg hugsar eit døme på ein film som utelukkande brukar musikk frå kjelder i filmuniverset, frå kassettspelarar i bilar o.l.

    Ein av mine favorittregissørar, Luis Buñuel, var også ein av dei som nytta minst mogleg ikkje-diegetisk musikk, og Hitchcock gjorde det, til dømes i Rear Window. Dansk dogmefilm forkastar også bruken av ikkje-diegetisk musikk, sjølv om det kanskje ikkje er så mykje bruk av musikk der i det heile tatt.

  4. Erik Steinskog Says:

    Hei Mads. Og takk for flere eksempler. Og jeg er altså klar over den filmvitenskapelige begrepsbruken. Jeg synes bare ikke alltid den fungerer. Oppdelingen av diegetisk versus ikke-diegetisk musikk er også det Kubrick setter i spill i Eyes Wide Shut. Musikken framstår som ikke-diegetisk helt til Cruise skrur av cd-spilleren. Men dermed har også den handlingen tilbakevirkende kraft. Mitt poeng er sånn sett ikke at skillet ikke kan være meningsfullt – det kan det sikkert. Men jeg liker at det blir utfordret; liker at vi som publikum ikke er sikre.

  5. Mads Says:

    Ja, eg er absolutt einig — det er jo effekta som er viktig. American Graffiti er svært annleis enn Eyes Wide Shut i så måte.

    Eg meinar forresten også at Kubrick har eit liknande døme heilt i slutten av The Shining, der musikken etter kvart viser seg å komme frå eit selskapslokale. Skillet er litt mindre utviska, men der er det jo også poenget med scena at det er eit slags “spøkelsesorkester” som spelar.

    Eg ser ellers at bortsett frå Buñuel brukar alle mine favorittfilmar massevis av ikkje-diegetisk musikk (spesielt set eg pris på musikken i filmane til Tarkovsky og Greenaway). Det er jo også til dels storforbruket av slik musikk i spelefilmar som gjer at Kubrick kan “lure” oss med slike knep. Takk for ein interessant post, forresten.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: