Film og marginalia

Jeg er opptatt av dimensjoner ved filmer, cd-er, bøker, etc. som på en måte ikke helt er en del av det “egentlige” produktet, men som likevel er med. Noen forfattere gjør interessante og/eller morsomme ting på kolofonsidene sine, noen musikere skriver ting på cd-platene, i tillegg har vi platecovers, og mye annet (jeg har skrevet litt om det her). Endelig har vi filmenes avslutninger, listene, med alle medarbeidere, etc. Hvor mange ganger er man ikke på kino og opplever at store deler av publikum reiser seg og går når de begynner? Det skal man selvsagt ikke. Selv om det i enkelte tilfeller er bedre grunn til å bli sittende enn i andre tilfeller. Min absolutte favoritt, the best final credits ever, er fra Lars von Triers Dogville (fra 2003).

Jeg husker enda min opplevelse. Ikke bare er det et fantastisk sound-track, med David Bowie som synger “Young Americans,” men hele filmen endres. Man må simpelthen tenke filmen om igjen fra her; den spilles på ny i hodet, og gis ny mening. Genialt. Andre eksempler på lignende erfaringer mottas med takk.

Men, som en slags bonus koster vi på oss Bowie selv også – i en live-utgave, med blant annet David Sanborn i storform på altsax.

Tags: ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: