Galskapens stemme

Jeg har tidligere skrevet om høstens forelesninger om stemmen (her og her). Og i morgen, onsdag, foreleser jeg over emnet “galskapens stemme.” Det er et tema jeg har vært opptatt av lenge, og det har flere interessante dimensjoner, også for stemmeforskningen. Et sentralt moment er selvsagt først definisjonen av hva “galskap” er for en størrelse. Hvem definerer hva som er galskap? Og hvordan forstås galskap i ulike historiske perioder og epoker? Galskap forstås ofte som det motsatte av rasjonalitet og fornuft. Men det samme kan sies om musikken, altså at musikk på mange måter er en irrasjonell dimensjon i tilværelsen. Dermed blir relasjonen mellom galskap og musikk fascinerende. Innenfor den europeiske musikkhistorien har man etablert flere former for systemer, der musikken så å si rammes inn, og dermed blir kontrollerbar. Når man så bryter med disse systemene gir man dermed i en viss forstand også stemme (eller lyd) til galskapen. Slik ser vi at ulike avantgardebevegelser ofte har blitt forstått som en form for “galskap.” Et annet fenomen som er sentralt i definisjoner av galskap er tendensen til å se den som kvinnelig. Slik mannen historisk sett har blitt forstått som fornuften i en slags motsetning til kvinnen som følelsen – en dikotomi man til stadighet gjenfinner innenfor den europeiske tenkningen – slik finner vi også hvordan følelsene i en slags form for overload blir til galskap, og dermed altså også at kvinnen skulle kunne være særlig mottakelig for galskapen. Et eksempel der disse dimensjonene så å si kommer sammen er i Arnold Schönbergs monodrama Erwartung fra 1909.

Erwartung ble første gang framført i 6. juni 1924 i Praha, og Mladen Dolar påpeker hvordan dette gjør verket til et slags rekviem over Kafka (som døde 3. juni samme år i Wien). Her høres så å si galskapens stemme. Men det er også en særlig galskap, tett knyttet til samtidige teorier om hysteri (slik de diskuteres av bl.a. Freud). Hysteriet forstås også som en kvinnelig lidelse, og gjerne i psykosomatisk forstand. Altså at kroppen og sinnet virker inn på hverandre. Klassisk hysteriteori var knyttet til livmoren, og at den ikke befant seg stabilt på sitt naturlige sted; dette ledet til ubalanse (med mer). I forhold til den hysteriske stemme kan det virke som om stemmen tar livmorens sted, og altså at den er konstant og kontinuerlig overskridende. Slik kan stemmens forstås som et fremmedlegeme som har bolig i legemet, men som samtidig utfordrer det. Stemmen lever så å si sitt eget liv, og en slik tanke er tett knyttet til hvordan musikkvitenskapen også har forstått stemmen (som et objekt som eksisterer der ute, uten noen forbindelse til slike jordiske ting som eksempelvis kropper). Men i tillegg har Erwartung en annen forbindelse til psykoanalysen. Librettoen er skrevet av Marie Pappenheim, som igjen var i slekt med Bertha Pappenheim, også kjent som “Anna O.” og pasienten som preget uttrykket “the talking cure” for å definere psykoanalysen. Psykoanalysen er, som kjent, også tett knyttet til stemmen, om enn først og fremst til talestemmen.

Operaen har en mengde scener med der galskapen gis stemme. Den kanskje mest berømte er fra Gaetano Donizettis Lucia di Lammermoor (fra 1835, basert på Sir Walter Scotts roman The Bride of Lammermoor, fra 1819). Her er én utgave av “the mad scene”:

Denne scenen er berømt fra flere kilder. Det er blant annet denne operaen Emma Bovary (i Flauberts roman Madame Bovary, fra 1857) overværer, og det synes som om galskapen fra scenen nærmest smitter over på henne, en dimensjon som kan minne om hvordan musikken også er fryktet, idet den overmanner publikum og holder det i sin makt. Og lignende galskapsscener finnes utover i operahistorien, som hos Richard Strauss i Salome (1905) og Elektra (1908), hos Schönberg, og mange andre steder. Samtidig beveger denne figuren seg også over på andre arenaer, slik Slavoj Žižek påpeker i sitt argument for at operaens historie er psykoanalysens forhistorie.

Men galskapens stemme kan også finnes andre steder. Selv er jeg i denne sammenhengen fascinert av Kate Bushs “Wuthering Heights” (fra 1978) (jeg har skrevet om Kate Bush før, her). Sangen refererer til Emily Brontës roman fra 1847, altså noenlunde samme tidsperiode som flere av verkene referert over. (Interessant nok har romanen også blitt gjort til opera, blant annet i 1951 av Bernard Hermann, komponisten mest kjent for soundtrackene til Hitchcock-filmer som Psycho, North-by-Northwest, og Vertigo, men også til Citizen Kane og Taxi Driver). Men altså, Bush gjenskaper i en eller annen forstand Brontës roman, og i videoen er det liten tvil om at ikke minst stemmen anvendes som en slags beskrivelse også for et plaget sinn: Cathy – som er den karakteren Kate Bush gestalter – har det ikke godt.

Men mitt viktigste poeng her er ikke nødvendigvis at disse stemmene alle er “gale” på den samme måten. “Galskap” vil for meg på mange måter være en historisk størrelse, som endres i karakter i forhold til tid og sted. Det interessante knyttet til en diskusjon om galskapens stemme er for meg snarere hvordan disse ulike eksemplene både er historisk singulære og samtidig kaster lys over hverandre. Med andre ord, hva kan vi lære av Kate Bush som vi så kan anvende i fortolkningen av Arnold Schönberg? (Og omvendt).

Tags: , , ,

4 Responses to “Galskapens stemme”

  1. Claus Krogholm Says:

    Umiddelbart har jeg ikke noget svar på, hvordan vi kan bruge Kate Bush til at tolke Schönberg. Men galskab er et genkommende tema hos Kate Bush. Inspiration kommer dog nok i højere grad fra film end opera (men betragter man film som opera med andre midler, så er der jo en sammenhæng). Faktisk havde hun ikke læst Brontës roman, da hun skrev “Wuthering Heights”, men var inspireret af en filmatisering. Hun har også flere gange brugt Gloria Swansons Norma Desmond fra “Sunset Boulevard” som persona. Det er dog især gyser- og horrorfilm, der er inspirationskilde. Som fx i “Get Out of My House” (fra ‘The Dreaming’), der dels er inspireret af Polanskis “Le locataire/Den nye lejer”, dels Kubricks “The Shining”. Der er ikke en video til sangen, men her er den med billeder fra netop “The Shining” – http://www.youtube.com/watch?v=PJyp5HaPj68

  2. Erik Steinskog Says:

    Takk for det Claus. Strengt tatt synes jeg ikke det spiller så store rollen om hun hadde lest “Wuthering Heights” eller ei; måske finnes den som en slags kulturell referanse uansett. Jeg synes like fullt det er gode grunner for oss, i dag, til å lese hennes utgave sammen med Brotë. Men ellers er de filmatiske referansene så til de grader på sin plass.
    Det jeg finner mest fascinerende med videoen til “Wuthering Heights” er todelt. For det første; når man ser hennes kroppsspråk og bevegelser er det nærmest utenkelig at hun synger samtidig, også selv om hennes munn mimer ordene. Dermed blir stemmen – og lyden av stemmen – i en viss forstand løsrevet fra kroppen og kroppens bevegelse, og vi får en disembodied voice også selv om bildet gir illusjonen av samstemthet. Og for det andre hvordan vokalen så å si forholder seg uavhenging til time og pitch, med andre ord hvordan vokalen flyter i forhold til timingen men også i forhold til pitch – altså melodiens horisontale og vertikale dimensjon. Akkurat dette siste poenget er også en forbindelse til Björk som gjør mye av det samme i sin vokale performance.

  3. Claus Krogholm Says:

    Nej, det spiller selvfølgelig ikke nogen rolle, hvorvidt hun havde læst “Wuthering Heights” eller ej. Pointen var bare at understrege inspirationen fra film generelt hos Kate Bush.
    Forholdet mellem stemme og krop er interessant hos Kate Bush. Hun optræder yderst sjældent live – og har kun turneret en gang i 1979. Live-optræden karakteriseres jo netop ved enheden af krop og stemme (playback er som bekendt at snyde). Hun har også studeret hos Lindsay Kemp (som også David Bowie gjorde), der som koreograf har lagt vægt mime og inspiration fra butoh – altså kropsligt udtryk uden ord/stemme. Her er en parallel til hysterien, hvor hysterikeren – hos Charcot – netop “taler” gennem kroppen.

  4. Rudy Garred Says:

    Etymologisk er det en viss sammenheng mellom ordene innenfor temaet “galskapens stemme” som det går an å merke seg. Ordet galskap av gal stammer fra ordet gale, som opprinnelig betød å synge (ifølge den godeste Sylfest Lomheim fra Norges språkråd). Å synge er å være gal eller omvendt. Eller som det jo heter i ordtaket: Mannen visste ikke at kona var gal før hun begynte å synge ved bordet. – Her er det vel et kjønnsaspekt også; det var ikke omvendt, at kona skjønte at mannen var gal osv. Men altså, å synge, dvs. gale, og galskap har samme etymologiske rot.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: