Diva Forever

I morgen skal jeg holde en forelesning ved Institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo. Det er knyttet til et kurs om musikk og identitet, og forelesningen har tittelen: “Divine! Opera, divadyrkelse, og flytende identiteter.” Jeg har flere dimensjoner jeg gjerne vil ha med i den forelesningen, men det er også en kompleks materie der jeg ikke nødvendigvis får med meg alt. Men jeg begynner med en scene fra Jonathan Demmes film Philadelphia (1993). Andy Beckett (spilt av Tom Hanks) har AIDS og har blitt sparket fra jobben som advokat. Og Joe Miller (spilt av Denzel Washington) er hans advokat i retten. I det de øver seg på neste dags vitnemål, setter Andy på stereoanlegget, og vi hører Maria Callas som synger “La Mamma Morta” fra Andrea Chenier. Andy spør Joe “Do you like opera?” Hvorpå Joe må svare at han ikke vet noe om opera. Andy går rundt i rommet, med intravenøst drypp, og forklarer operaens plot og fortolker arien. Lyset dempes, og peisens lys fyller rommet. Hvorpå Andy, sammen med Maria Callas, utbryter “I am divine!”

Andy kommer her ut som en nærmest klassisk opera queen, og understreker dermed forbindelsen mellom opera og homoseksualitet slik denne blir konstruert i litteraturen (eksempelvis i Wayne Koestenbaums The Queen’s Throat, som er boken om emnet). Men scenen framhever samtidig grammofonen, og dens nærmest nødvendige karakter innenfor en opera queens liv. Her, i grammofonen, gis divaens stemme evig liv – hun, eller hennes stemme, blir nettopp guddommelig, i det den lever evig. Og her kommer jeg til mitt neste eksempel, Franco Zeffirellis film Callas Forever (2003). Her møter vi Larry Kelly (spilte av Jeremy Irons) som er i Paris for å promovere et punk-band (året er 1977). Han har tidligere arbeidet med Maria Callas, og ønsker å iscenesette henne i en film. Hun har mistet stemmen, og i begynnelsen av filmen ser vi henne lytte til sin egen stemme på grammofonen – altså sin egen stemme fra fortiden. Og det er her Larry har en genial idé; man kan bruke grammofonopptakene slik de er, og legge dem på lydsporet til en film. Og dermed går man i gang med å spille inn Carmen, en opera Callas aldri gestaltet på scenen.

Prosjektet med å fange stemmen på opptak er også en viktig del av plotet for Jean-Jacques Beineix’s Diva (1981). Her er det Jules som smugler med seg en kassettspiller for å gjøre opptak av Cynthia White (Wilhelmina Wiggins Fernandez) som framfører “Ebbene? Ne andrò lontana” fra Catalanis La Wally. (En arie man for øvrig kan høre med Maria Callas her).

Igjen altså ønsket om permanens, ønsket om å bevare stemmen, ønsket om at divaen skal leve for alltid.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: