Operatiske stemmer

Denne høsten har jeg ved masterstudiet i etnomusikologi og musikkvitenskap ved Griegakademiet, Institutt for musikk, fem forelesninger rundt temaet “Stemmen.” Jeg har allerede hatt en introduksjonsforelesning der jeg problematiserte hva “stemmen” er for en størrelse. Og, nærmeste selvfølgelig, “stemmen” i entall finnes ikke; det er alltid tale om stemmer i flertall. Vi hører stemmer, nå enten det er en psykologisk eller en musikalsk tilstand. Vi leser også stemmer; innenfor litteraturen er det stemmer både i poesi og romaner. Muligens er disse siste stemmene av mer metaforisk karakter. Samtidig er det liten tvil om at litteraturen har utviklet begrepsapparat for å beskrive stemmen. Tross alt skal litteraturen gi oss som lesere en opplevelse i et annet sansedomene, og man må dermed simulere hørselen gjennom skriften. Dermed kan også musikkvitenskapen lære ett og annet fra litteraturen; musikkvitenskapen er jo nødt til å bruke språk for å beskrive musikalske fenomener, og det er her viktig å skape og utvikle begreper som både til beskrivelser og til å tenke ved hjelp av.

Dagens stemmeforskning – som jeg insisterer på å kalle det – er ekstremt interdisiplinær. Samtidig er det ulike tilnærminger og ulike spørsmål som opptrer avhenging av hvilke stemmer som diskuteres og hvilke teoretiske tilnærminger som er dominerende. Psykoanalysen, litteraturvitenskapen, kjønnsforskningen og filmvitenskapen (for nå bare å nevne noen disipliner) diskuterer stemmen på ulik måte. Men stemmeforskningen henter elementer fra dem alle – samt fra mange andre – og det oppstår dermed et felt som overskrider disiplingrenser.

Her er det også en forbindelse til operaforskningen. Også dagens operaforskning er interdisiplinær. Og det er ikke så merkelig når vi tenker på hva en opera er eller kan være. Her har vi musikk, tekst og teater i en saling blanding; vi har live opera og opera for tv og film; og det er operaen som historisk fenomen og som samtidig fenomen; som høykultur og populærkultur, etc. Samtidig, den operatiske stemmen er sentral for diskusjonene av opera. Og det er også den stemmen – eller de stemmene – jeg foreleser om i dag.

De to hovedeksemplene jeg vil anvende i dag er for det første en scene fra Richard Wagners Lohengrin (fra 1848, første gang oppført i 1850). Det er i første akt, og det er Elsas drøm.

(Dette opptaket er med Pilar Lorengar, og Elsas klage kommer ved ca 4:00. Hør også Kirsten Flagstad fra 1949 her og Elizabeth Schwarzkopf her).

Et lite stykke ut synger hun følgende tekst:

Da drangt aus meinem Stöhnen ein Laut so klagevoll,

der zu gewalt’get Tönen weit in die Lüfte schwoll:

Ich hört’ ihn fern hin hallen, bis kaum mein Ohr er traf;

Mein Aug’ ist zugefallenm, ich sank in süßen Schlaf.

I artikkelen “World-Breath: On Wagner’s Media Technology,” argumenterer Friedrich Kittler for at teksten her samtidig viser til hva som skjer i musikken. Når Elsa synger om ekko fra langt borte kommer det en slags romklang i orkesteret, og Kittler hevder at Marshall McLuhans “the medium is the message” her blir realitet; innholdet, budskapet, og sounded er den samme, og det er stemmen – og dens vokalfysiologiske dimensjoner – som gjør dette. Og, som Kittler skriver: “In other words, the words of Jimi Hendrix: Wagner’s Elsa is the first resident of Electric Ladyland” (og her må dere gjerne høre Hendrix selv, her – jeg har også skrevet om dette før her). Stemmen understøtter dermed også en teknologisk dimensjon; det er ører tilpasset en moderne medievirkelighet, der stemmen kan lagres og spilles tilbake, og der ulike effekter som romklang og ekko kan implementeres, som lærer oss hvordan den wagnerske stemmen virker.

Det andre eksemplet jeg vil bruke i dagens forelesning er fra Arnold Schoenbergs Moses und Aron (skrevet i 1930-32, ufullført, men første gang oppført i 1951). Her er det andre stemmer som er sentrale, Moses bruker Sprechstimme, en stemme “mellom” sang og tale, Aron synger mer ordinært som en heltetenor, mens G-ds stemme kanskje er den mest interessante; det er en blanding av ordinært kor, kor i Sprechstimme, vokalsolister og orkester. Koret er back-stage, og Schoenberg skriver i partituret at det skal vurderes om sangerne skal ha hver sin telefon og at lyden så skal mikses i salen.

Jeg har skrevet mye om disse stemmene annet sted (min doktorgradsavhandling er en lesning av Moses und Aron), og jeg kan ikke folde ut hele argumentet her. Men disse ulike stemmene kommuniserer på ulike måter. Det er også min overbevisning at Moses ikke “egentlig” synger; hans Sprechstimme fungerer på samme måte som voice-over brukes i film; det er slik at vi kan høre hva han tenker – han er en tenker, ikke en taler, som han selv sier i utdraget over. Og dermed klarer han heller ikke å kommunisere verken med Aron eller med hebreerne.

Men også her er det teknologiske dimensjoner som hjelper oss til å forstå stemmen. Avital Ronell, i Finitude’s Score: Essays for the End of the Millennium (1994), viser hvordan telefonen og den telefoniske logikken kan hjelpe oss til å forstå hva som er på spill i Moses und Aron. Og, som hun senere skriver, i The Test Drive (2005): “Though I am not yet widely recognized as a biblical scholar, even though I have proven definitely that Moses and Aaron were a telephone, […].” De som kjenner meg som forsker vil vite at jeg simpelthen ikke kan motstå slike formuleringer og slike teoretiske sprang. Men, som altså ett av mine hovedargumenter i dagens forelesning vil være: ulike stemmeteknologier lærer oss hvordan vi hører stemmer.

Tags: ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: