Den norske musikkarven

I dag offentliggjøres rapporten “Musikkarvprosjektet: Vern og publisering av den klassiske norske musikkarven.” Gruppen som har skrevet innstillingen er satt ned av MIC Norsk Musikkinformasjon, Norsk komponistforening og Nasjonalbiblioteket. (Rapporten kan lastes ned i Pdf-format fra MIC sider her). En ting som har kommet i media allerede er tilstanden til originalmanuskripter og noter. Her er den noen av de materielle grunnbetingelsene for musikk som står på spill.

Personlig har jeg det litt vanskelig med ønsket om å bevare originaler i håndskrift og slikt. Samtidig som jeg ikke synes manuskriptene skal gå i glemmeboken. Men forholdet mellom materialet – her papir, blekk, etc. – og historiens gang er nå engang sentralt for eventuell bevaring av data, det være seg noter, filmer, musikkopptak, websider, etc.

2 Responses to “Den norske musikkarven”

  1. Hans Knut Sveen Says:

    Løsningen for både deg og andre ligger vel i å få avfotografert materialet (jeg synes “digitalisering” høres litt slitsomt ut) slik at man faktisk kan snakke om å tilføre disse samlingene reell nytteverdi? Når slikt materiale kun foreligger på originalpapiret er det fryktelig vanskelig å få kastet noen som helst blikk på det, det være seg for forskere eller utøvere.

    Det du problematiserer er kanskje det at når en opphavsmann/-dame har gått til det skrittet og publisert sitt partitur – hva er da vitsen i å forske i notatene?
    Historien har vel i mange tilfeller vist at musikkpublisering ikke nødvendigvis alltid yter originalen full rettferdighet. Da kan det være betryggende å sjekke mot håndskriften noen ganger. – Hvis man føler seg tryggere da, altså….

  2. Erik Steinskog Says:

    Jeg går sikkert litt hurtig fram i posten, men hovedpoenget mitt er at “originalmanuskriptene” kan få litt vel stor kraft som dokumenter. I forhold til musikk som blir spilt, synes jeg spilletradisjonen er viktigere enn hvorvidt man kanskje har tilegnet seg en “feil” i forhold til manuskriptene.

    Jeg synes vel også den mer musikkfilologiske dimensjonen kan stresses vel langt noen ganger. For noen komponisters vedkommende finnes det flere ulike original-varianter av det samme stykket (men altså, med forskjeller), og da blir jakten samtidig noe merkelig.

    Samtidig har jeg også noen av de antikvariske dimensjonen ved seg, og synes biblioteker og arkiver har mye for seg. Jeg er vel mer opptatt av begrunnelser og argumenter for de tiltak man gjør. Når jeg hørte i radioen i morges at disse dokumentenes status vitnet om en nasjon med kulturelt amnesi tar jeg meg i å lure. Er en historisk bevissthet avhenging av “originalene”? Kan ikke også historiens gang – og tradisjonens forandring – være del av en erindringskonstruksjon som sier noe om hvordan vi husker historien? Som Fred Madison sier det i David Lynchs Lost Highway: “I like to remember things my own way. How I remember them. Not necessarily the way they happened.”

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: