Kate Bush (50)

Det er tid for å markere en ny fødselsdag: Kate Bush fyller 50 i dag (det er et godt år for 50-åringer i popmusikk). Mange av de seneste 30 års popmusikere står utvilsomt i gjeld til Bush; hun revolusjonerte på mange måter kvinnens rolle i popmusikken, som en som har kontroll på sitt produkt, skriver selv, produserer, og så definitivt har en egen vilje. Samtidig lager hun iørefallende popmusikk. Sammenligner vi med en annen av årets 50-årsjubilanter – Madonna – er det likevel påfallende hvor lite som har blitt skrevet om Kate Bush. Noe finnes det, men her er definitivt rom for mer. Mens vi venter på det, og mens vi feirer en ny fødselsdag, her er noen klipp fra karrieren.

“Wuthering Heights” (for live-utgave se her) (med referanse til Emily Brontës roman fra 1847):

“Babooshka”:

“The Sensual World” (med alle referanser til James Joyces Ulysses fra 1922):

“Experiment IV” (via Kode9):

“King of the Mountain”:

6 Responses to “Kate Bush (50)”

  1. Henrik Lübker Says:

    Jeg tror en af grundene til at der ikke skrives så meget om Kate Bush skyldes, at hun ikke selv opsøger medierne i samme grad som fx Madonna. Hos Bush er dramaet en del af en performance i relation til hendes musik. Hos Madonna virker såvel musik som drama som en performance i relation til medierne.

    Derudover så er hun vel blevet lidt glemt i de tolv år, der gik mellem The Red Shoes (som så heller ikke var fantastisk) og Aerial.

    Men jeg er enig i, at der burde forskes mere Kate Bush. Fx synes jeg Aerial fremviser en moden kvindeside som sjældent ses i popmusik.

    I øvrigt er det lidt vildt, at Kate Bush var den første kvinde der fik et nummer 1 hit med materiale, hun selv havde skrevet. Det er kun 30 år siden.

  2. Erik Steinskog Says:

    Jeg tror jeg forstår din beskrivelse av forskjellen mellom Kate Bush og Madonna, og er enig i din betrakning om at det er relasjoner mellom artister, musikk, og medier som er helt sentrale for hvordan man skriver om dem, og da tenker jeg ikke minst i forhold til hvordan nettopp mediene skriver. Mitt utspill var dog mer over mot musikologi, populærmusikkstudier, og kulturforskningen – altså en mer ‘akademisk’ diskurs – og da er det like vel påfallende hvor lite som er skrevet om Kate Bush. Det finnes en artikkel her, og det finnes en relativt ny bok om deler av hennes kunstnerskap, og også et par artikler og bokkapitler mer, men det er ikke mye. Og innenfor forskningen kunne man muligens forvente en litt annen relasjon til performancen enn den du beskriver som i større grad forholder seg til media-personaen.

    Jeg er ellers enig med deg i at Aerial er interessant. Den fikk da også gode kritikker, og er med på å utvide sider av det kvinnelige eller femininiteten innenfor populærmusikken. Som du skriver, det er kort tid siden at kvinnelige artister fikk mange av de rollene som til dels tas for gitt i dag. Og også her er Bush interessant. Men når så noen av de fremste kvinnelige artistene blir eldre er det vel ikke overraskende at også mer nyanserte kvinnebilder blir tematisert – tekstmessig selvsagt, men muligens også i musikken. Og her er det jeg mener at musikologi som inkluderere et kjønnsperspektiv kunne ha mye fornuftig å si om Kate Bush.

  3. Henrik Lübker Says:

    Med al respekt for kulturstudiers o.a. lignende institutioners autonomi, så tror jeg mediebevågenheden er med til at sætte gang i forskningen. Desværre er det for sjældent den anden vej rundt.

    For nyligt diskuterede jeg Kate Bush’ “Bertie” med abgrund-kollega Rasmus Ø. Jensen, og vi snakkede om at det egentlig var underligt, at selve moderrollen så sjældent blev undersøgt i popmusikken. Rasmus var hurtig til at finde denne: http://www.amazon.com/Hand-Songs-Parenthood/dp/B000FEKUQ0

    Så der bliver altså lavet sange om forældreskabet – også af gode kunstnere. Som du siger, så mangler vi bare forskningen.

  4. Erik Steinskog Says:

    Jeg tror selvsagt heller ikke at forskningen beveger seg i et vakuum der medieoppmerksomhet ikke spiller noen rolle. Men på samme måten som litteraturvitenskapen arbeider med litteratur det skrives mindre om i media, på samme måten kunne man vel også forvente noe av det samme i musikkvitenskapen. Og det finnes da definitivt mange gode eksempler på dette. Madonna har lenge vært et stort emne innenfor forskningen – såkalte ‘Madonna Studies’ – og det synes jeg ikke er merkelig. Hun er interessant som popkulturelt fenomen. Men noen ganger lurer jeg på om det ikke har blitt for mye i forhold til andre som også har interessante dimensjoner å by på. Kate Bush er ett eksempel, Grace Jones, Britney Spears, Tori Amos, etc. er andre. Det finnes forskning også her, om enn ikke så mye, men jeg vil gjerne ha mer. Og det tror jeg sånn sett vi er enige om.

  5. Henrik Lübker Says:

    Ude på associationernes overdrev, så tænkte jeg på, om du kender Utah Saints. Tilbage i ’92-93 var de nogle af de første (så vidt jeg ved) som samplede fra andre sange, men manipulerede stemmerne i en sådan grad, at man næsten kan tale om en fusion mellem det organiske og mekaniske.

    Et af numrene de lånte fra var Bush’ “Something Good”.

    “I want you” illustrerer i endnu højere grad sammensmeltningen, selvom det måske blot er en traditionel vocoder (der så er samplet og pitchshiftet, så den får den der syntetiske lyd):

  6. Henrik Lübker Says:

    Edit: Det er selvfølgelig “Cloudbusting” originalen hedder.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: