“Ny” og “nyskapende” opera

Torsdag deltok jeg i en paneldebatt arrangert av Kritikerlaget her under Festspillene i Bergen. Debatten hadde som utgangspunkt spørsmålet om hvorvidt moderne operahus (og ”operahus” betyr her hele institusjonen opera, ikke bare en arkitektonisk størrelse) er egnet for ny musikkdramatikk og ballett. Det var operasiden av det hele jeg skulle være med å diskutere, og det gjorde jeg blant annet ved å diskutere begreper som “ny” og “nyskapende.” Her følger en mildt redigert utgave av min innledning til debatten. Som i paneldebatter flest mangler det mange argumenter, og er desto flere påstander, det finnes diverse spissformuleringer, etc. Samtidig står jeg selvsagt ved det jeg har sagt. Så, for alle de som ikke var i Logen Bar på torsdag, her er mine små innspill:

Jeg vil først innrømme at jeg ikke er sikker på om jeg helt forstår hva denne debatten handler om. Det er noe med premissene her som jeg simpelthen ikke griper. Muligens er det meg som er litt treg eller langsom. Men mest sannsynlig handler det om perspektiver og hvordan man betrakter et problem. For nå å ta et eksempel. På Kritikerlagets hjemmeside etableres det i forbindelse med denne debatten en motsetning mellom “nyskrevne kvalitetssterke operaforestillinger” på den ene siden og “nyskapende operakunst [… som] nye fortolkninger av det kanoniske repertoaret” på den andre. Her tror jeg et annet perspektiv er nødvendig, ikke minst for å diskutere hva dette “nye” eller “nyskapende” faktisk (eller eventuelt) er.

Er det gitt at en nyskreven opera i sin uroppføring samtidig er nyskapende? Jeg vil si nei. Det finnes ingen garanti for en slik forbindelse. Dermed kan altså det “nyskapende” – hva enn nå det er – muligens like lett finnes annet steds. Samtidig er det etter mitt skjønn heller ikke gitt at det “nyskapende” på død og liv er en god ting. Ideen om “det nye” er en historisk idé, altså en tanke som har en historie. Og, det er også en ideologi. Ideologien om “det nye” og “det nyskapende” er ikke det samme som ideen om “god” kunst (hva nå enn det måtte være). Noen gode operaer – eller operaproduksjoner – (og jeg innser at “god” her er en estetisk dom), er ikke først og fremst gode fordi de er nyskapende. Snarere er det gode fordi komponisten har perfeksjonert håndverket og de andre utfordringene sjangeren gir, og har gjennom diverse prøving og feiling laget en opera som muligens tar elementene til nye høyder, men der det finnes så mye kontinuitet at “nyskapende” blir et mangelfullt ord for å beskrive verket. eller, for nå ikke å bli totalt sentrert rundt komponisten, en god opera kan simpelthen også være et resultat av at en komponist har fått en riktig god libretto. I motsetning til klassisk operakritikks libretto-bashing, vil jeg si at det ved flere anledninger nettopp kan være en libretto som gjør at en opera blir vellykket. For nå å ikke bare tale i det abstrakte, la oss si at det som gjør Benjamin Brittens Death in Venice til en god opera skyldes Brittens perfeksjonering av operaskrivingen og en god libretto (som igjen bygger på en god novelle).

Ok, så snakker vi ikke samtidsopera når jeg nevner Britten. Death in Venice er tross alt fra 1974. Men samtidig er det dimensjoner ved operahistorien som går så langsomt at 1974 nesten er i “nyere” tid. Og, det er i hvert fall “etter” at operaen hadde sin kulturelle – og kulturhistoriske – storhetstid. Som mange forskere har hevdet, operaen dør en eller annen gang før 1945 – eksempler på “den siste opera” finnes fra Turandot (Puccini, 1926) til Capriccio (Strauss, 1942). Det er muligens mest et spørsmål av akademisk interesse, men det åpner likevel et perspektiv som angår dagens diskusjon.

For å spørre om “nye” operaer – enten nyskrevne eller nye produksjoner – må man ikke bare lure på hva “det nye” er, men også hva opera er. For meg er dette ikke først og fremst et filosofisk (eller ontologisk) spørsmål. Snarere er det 1) et musikkhistorisk spørsmål, i den forstand at operaen har endret seg gjennom historien, og gjør det fortsatt, og hvis en opera skal være aktuell “i dag” (en viktig estetiske kategori) er det ikke sikkert det er det samme som at den skal være ny, men snarere at den skal besvare det operatiske spørsmål på ny i dag. Og 2) og beslektet med det første, det er et spørsmål om operasjangeren. Om sjangerens lov, om dens grenser, om hvordan man omformer sjangeren mens man arbeider med den.

Og dette siste gjelder både for komponister, librettister, regissører, koreografer, dirigenter, sangere, etc., etc. Dette poenget kan knapt understrekes for mye. Dessverre vil jeg nesten si. En opera er ikke en komponists verk. Ja, vi – og med dette vi, mener jeg et kulturelt “vi” spredt utover musikologer, kritikere, og andre aktører – har fortsatt tendensen til å se en opera som komponistens verk. De eneste moteksemplene synes å være når librettoen er skrevet av en så berømt forfatter at vi ikke kan se bort fra det. Men, på samme måten som at operaen er et multimedialt kunstverk, på samme måten har den flere opphavsmenn og -kvinner; den er et produkt av det kollektive. Og i den forstand passer den ikke helt inn i forhold til de tanker om “kunstneren” som har vært rådende gjennom 1800 og 1900-tallet. Komponisten er bare en brikke i spillet. Og, den moderne, “nye,” “nyskapende,” eller aktuelle operaforestillingen kan dermed heller ikke være komponistens ansvar alene. Jeg er tilbøyelig til å mene tvert imot. Jeg vil helst ikke ha komponister som snakker om hva de gjør – eller, gud bedre, skriver om det. Nei, la dem komponere, og så overlate snakket til andre som har peiling på den slags. Det er ikke nødvendigvis kritikere, musikologer, eller operasjefer. Det kan like gjerne være forfattere, filmskapere, litteraturvitere, eller andre. Men, i all beskjedenhet, det kan også være musikologer eller kritikere.

I Norge har vi en tendens til å appellere til “kunstnere og intellektuelle,” og da får vi ofte et par forfattere som sier hva de synes. Det er vel heller et slikt bilde jeg vil utfordre, og det tror jeg faktisk – naiv som jeg er – at også operaen kunne være med på. Og her vil jeg gjerne både være konkret og gi honnør til Festspillene. Jeg synes faktisk at alle de tre siste års operaforestillinger her på festspillene har bestrebet seg på å være aktuelle og å utfordre. Ikke i et “operahus” i noen arkitektonisk forstand. Og heller ikke med “nyskrevne” operaer. Men med nye fortolkninger av både kanoniske og ikke-kanoniske operaer. Dette er også en grunn til at jeg synes denne debatten kan bli litt skeiv. Og jeg vil helst ta fram årets produksjon, og peke på hva jeg mener er den sentrale dimensjonen for “nyskapende” eller “ny” opera, i betydningen “samtidsopera.”

Poenget er for meg at førsteoppførelser er oppskrytt. Det er den andre oppsetningen (og [eventuelt] de påfølgende) som er viktig. Det er repetisjonen som er sentral. Ikke repetisjonen av det samme, men den repetisjonen som samtidig er en forandring. Når en opera blir satt opp på ny, i en ny produksjon, først da er operaen i ferd med å bli en del av et repertoar, først da åpnes potensialet for at den blir en del av et repertoar. Og; først da er den nye operaen fullt ut blitt en opera. For å sitere to av mine store helter: “Einmal ist Keinmal” (Walter Benjamin) – hvilket er utlangt, ”en gang er det samme som ingen” – og “There’s joy in Repetition” (Prince). Her ser vi (forhåpentligvis) igjen hvorfor komponisten ikke er viktig. Og heller ikke de andre aktørene som får en opera fram til sin førsteoppførelse. Gitt de riktige kontakter og kontanter kan enhver i prinsippet få satt opp en opera. Men derfra til at operaen settes opp på ny, derfra er det et sprang. Og dette spranget er det sentrale. Her er det så nye aktører gyver løs på et gammelt verk (og det er, i denne bestemte forstand, “gammelt” uansett om det bare er fra i fjor – det er historie). Og i bearbeidelsen av det gamle oppstår så det nye. Og, igjen, dermed er det ikke så stor forskjell – sånn prinsipielt – mellom nye fortolkninger av det kanoniske repertoaret og nye fortolkninger av enhver opera. På denne måten rives også verket løs fra sine opphavsmenn og kvinners klamme hender, og får lov å begynne å leve sitt eget liv. Det får inngå i andre og nye sammenhenger, det blir reaktualisert, det blir noe det aldri var planlagt som. Nettopp her skjer det nye.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: