Avstandskjærlighet

Festspillene åpnet i går, og jeg fikk sett opera: L’amour de loin (fra 2000), med musikk av Kaija Saariaho til en libretto av Amin Maalouf. Regi og scenografi er av Elmgreen & Dragset, og er det det har vært mest fokus på før oppsetningen. De har laget en animasjonsfilm som på mange måter er selve iscenesettelsen, noe som gjør at sangerne ikke (behøver å) agere(r). Handlingen i operaen kommer samtidig selvsagt fra flere kilder. Animasjonen er nok den mest åpenbare, men den står til teksten, og, selvsagt, i en opera er også mye av handlingen lagt til musikken, det krever bare et lyttemodus som tar inn denne dimensjonen. Samtidig tror jeg nok at animasjonen som også hadde engelske undertekster til den franske librettoen, gjorde sitt til at orkesteret, om enn de spilte flott, i større grad ble filmmusikk enn man ofte føler i operaen. Med andre ord, at animasjonen trakk publikum mot seg, og krevde en oppmerksomhet. Men jeg var godt fornøyd med den, og hadde en strålende kveld.

Ikke så å forstå at det ikke er ting man kan diskutere i forhold både til operaen og til oppsetningen. Men det er vel også et av poengene. For meg handler kunst mer om spørsmål enn om svar. Historien i L’amour de loin tar utgangspunkt i trubadurdiktningen på 1100-tallet, og her ikke minst den høviske kjærligheten (i mange sammenhenger bedre kjent under sin engelske betegnelse courtly love). Jaufré Rudels kjærlighet til en kvinne han aldri har møtt, men bare har hørt om, er den sentrale premiss, mens overvinnelsen av avstanden mellom dem, og bevegelsen mot møtet står sentralt for fortellingens framdrift. Her spiller animasjonen også med paralleller i tidsrom; der librettoen synger om 1100-tallets middelhavskultur, viser animasjonen chatting og web-basert kommunikasjon – bl.a. ved hjelp av “My Face,” som er en rimelig åpenbar referanse. Jeg synes mye av animasjonen var flott, og har overhodet ingen problemer med den som en måte å iscenesette opera på. Det åpner også spørsmål om hvordan man iscenesetter opera – kan hende ikke minst i dag – og det synes jeg også er viktig. Min innvending til animasjonen er av en helt annen karakter. Underforstått i den, og også i programheftet for produksjonen, er tanken om at vi her har å gjøre med et (såkalt) tidløst tema. Som festspilldirektøren Per Boye Hansen skriver i programheftet: “Den uoppnåelige eller ufullbyrdede kjærlighet er et sentralt tidløst tema, fra Orfeus tap av Eurydike til Smokies Living next door to Alice.” Men akkurat det er jeg ikke så sikker på. Jeg har generelt problemer med “tidløsheten,” og mener vel snarere at det er tale om historiske temaer, altså temaer som forstås forskjellig i ulike tider. Her vil jeg slik sett sette opp Niklas Luhmanns Liebe als Passion – Zur Codierung von Intimität (oversatt som Love as Passion: The Codification of Intimacy) som et slags korrekst til Denis de Rougemonts L’Amour et l’Occident (oversatt som Love in the Western World, og beskrevet som ‘the history of the rise, decline, and fall of the love affair’). Men nettopp de Rougemonts verk korresponderer i en viss forstand med L’amour de loin, i sitt forsøk på å beskrive hvordan den høviske kjærligheten tematiseres innenfor den europeiske kulturhistorien. Operahistorisk er det nok særlig Wagners Tristan und Isolde som dermed blir referansen, og også i L’amour de loin er det en scene som er tett på Liebestod, i animasjonsfilmen dog gestaltet der Jaufré faller sammen på toalettet, kaster opp, og så dør, men i det han samtidig forteller Clémence at han har oppnådd det han søkte. Det kan virke som om operaen hevder at etter møtet vil alt annet være en nedtur, og Jaufré dør sånn sett i sitt lykkeligste øyeblikk, og slipper dermed i en viss forstand å oppleve kjærligheten. Han opplever møtet – i all sin mystikk eller realisering – men slipper å tenke over hva som så skal skje. Clémence, derimot, som overlever møtet, men som har falt for Jaufré må finne ut hvordan hun lever med tapet. I operaen søker hun til religionen og klostervesenet, men det antydes likevel at dette er et supplement, det eneste alternativet, der religionen og erotikken nok ikke er så forskjellige. Dette siste gir også flere referanser, kan hende ikke minst til Jacques Lacan, og hans lesninger både av den høviske kjærligheten og av jouissance. Samtidig, selv om jeg vil hevde at kjærligheten er en historisk konstruksjon, og at vi projiserer våre forestillinger om hva kjærlighet er – eller kan være – også over på kunstverker og tekster fra fortiden, så synes jeg likevel at gårsdagens operaforestilling nettopp åpner for noen av disse spørsmålene. At den også antyder sine svar er ikke noe problem for meg; fortolkninger – fra publikum, kritikere, og musikologer – er likevel mulige.

I tillegg var det flott å få se ny opera i Bergen. Operaen som sjanger har ved flere anledninger blitt avskrevet, og man har hevdet at den er død eller ikke har noe mer å si. Samtidig skrives det nye operaer, og det er godt at de blir satt opp, og satt opp flere ganger. L’amour de loin finnes også på dvd, i en oppsetning fra Helsinki i 2005, og den skal jeg definitivt anskaffe meg. Og det var altså riktig flott musikk gjennom det hele. Siden dette er et blogginnlegg og ikke en kritikk behøver jeg jo ikke si alt jeg ville ha skrevet om jeg var i avisen. Likevel vil jeg si at sangerne også gjorde gode jobber: Jaakko Kortekangas (som Jaufré) virket litt nølende i begynnelsen, men sang seg opp etter hvert; Helene Gjerris (som Pilgrimmen) sang fint der hun hele tiden skulle være bindeleddet mellom de to hovedpersonene; og Pia Freund (som Clémence) gjorde en fantastisk fin jobb gjennom hele forestillingen, og var så absolutt det sangmessige høydepunktet. I tillegg vil jeg si at Bergen Filharmoniske Orkester spilte flott, også synes jeg – sånn rent blogg-internt – at det var morsomt at dirigenten, Baldur Brönninmann, kom mer eller mindre rett fra London-oppsetningen av Olga Neuwirths Lost Highway (som jeg har skrevet om her).

Til slutt litt egenreklame: om en uke, torsdag 29. mai, arrangerer Norsk Kritikerlag debattmøte under tittelen “Er moderne operahus egnet for ny musikkdramatikk og ny ballet?” Undertegnede skal delta, og det er ikke utenkelig at noen av momentene over også vil bli del av debatten (se her).

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: