Fra Machaut til Milhaud

Jeg leser intenst i Richard Powers’ The Gold Bug Variations (1991) for tiden. Jeg har lest den før, men den inneholder så mye at det nesten er som første gang igjen. Egentlig leser jeg den i forbindelse med arbeid om Glenn Gould; Gould spiller en ikke ubetydelig rolle i romanen, selv om hans tilstedeværelse er navnløs og bare via plater. Med Powers’ tittel er Bachs Goldberg-variasjoner (BWV 988, fra 1741) selvsagt med, men det er i den helt bestemte 1955-innspillingen av Glenn Gould, og ikke egentlig som abstrakt mønster. Samtidig aner vi også at Goulds senere innspilling, fra 1981 er med i Powers’ skjema, og på en måte er Goldbergvariasjonene Α og Ώ for Gould – det første og siste han spilte inn, og altså det samme, i en slags spiralbevegelse, der inngang og utgang, begynnelse og avslutning, på sitt eget vis både er det samme og noe veldig forskjellig. Romanens hovedperson, Stuart Ressler, er molekylærbiolog, og i 1957 bestemmer han seg for å knekke den genetiske koden. Og, Goulds innspilling er her sentral i plottet. Den andre referansen i tittelen er Edgar Allan Poes “The Gold-Bug” (1843), en historie på mange måter “om” kryptografi, og dermed igjen knyttet til Resslers kodeknekking.

Men romanen handler også om så mye annet, og en av de scenene jeg setter høyt, og som er rimelig imponerende skrevet, er der Stuart Ressler, tidlig i sin karriere, ber Toveh Botkin, en kollega hos Cyfer (den interdisiplinære institusjonen der han arbeider), om å fortelle ham alt hun vet om musikk. Deretter kommer det fire sider prosa, som tar for seg den europeiske musikkhistorien, fra Machaut til Milhaud, på et vis som får med riktig mange detaljer og som er riktig godt gjort [hvis jeg noen gang skal undervise musikkhistorie igjen kommer jeg nok til å dele de sidene ut til studentene]. Men denne gjennomgangen er tydeligvis mye for Ressler, og han forstår ikke hvordan han skal kunne huske det hele. Og de ender dermed med å skulle lage en liste over de viktigste navnene (til Botkins fortvilelse; hun mener det må være en amerikanske ting). Listen er likevel ikke så lang: Josquin, Monteverdi, Bach, Mozart, Beethoven, Brahms, Mahler. Og så kommer problemet – og husk nå på at denne delen av historien foregår i 1957. I den lengre utgaven av musikkhistorien har både Debussy, Ravel, Schönberg, og Stravinsky blitt nevnt, men hvem representerer navnet for det tjuende århundret? Svaret burde muligens ikke overraske en romanleser: Adrian Leverkühn.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: