Svinesjøen

Et tilbakevendende fenomen hos meg – også her på bloggen – er forholdet mellom det som pleide å kalles høykultur og lavkultur, eventuelt kunst og populærkultur. Jeg er opptatt av de frynsete grensene mellom disse to størrelsene, og også opptatt av hvordan dette skillet er historisk konstruert, og egentlig ikke har vært virksomt i så lang tid. Disse flytende – eller frynsete – grensene får også fram dimensjoner i begge leire (i den grad det finnes leire lengre – og, må jeg vel innrømme, det opplever jeg så definitivt at det gjør). Verker behandler dimensjoner ved sin (såkalte) motsetning, og dette får fram nye sider ved uttrykket, og det på begge sider. En ting er at humor brukes i møtepunktet, og dette behøver ikke være parodisk i ordets mer hverdagslige (og negative) betydning.

Et eksempel er knyttet til Svanesjøen (Лебединое Озеро), Tsjaikovskys ballett opus 20 fra 1875. Det er mange berømte produksjoner av denne balletten, men i mine øyne er det ingen som kan konkurrere med Rudolf Nureyev, som satte den opp både i Wien i 1964 og i Paris i 1986. Her er et klipp fra Wien:

I forhold til det visuelle, synes jeg også det er påfallende likheter mellom Nureyev og David Bowie, både når det gjelder ansikt og hår finnes det portrettlikhet med Bowie fra tidlig 1970-tall. Men så var det the leaky boundaries til populærkulturen. Det finnes en fantastisk utgave fra The Muppet Show, der Nureyev danser Swine Lake sammen med Miss Piggy. Miss Piggy stiller visstnok med body-double, men likevel, her er den, gjort med humor og, vil jeg hevde, (en slags) respekt.

Som ordinær norsk tv-titter er det nesten umulig å høre fra Svanesjøen uten å tenke på fjellvettreglene (!). Det er rimelig absurd, men slik har det jo vært når vi fra barnsben av ble utsatt for advarsler om hvor farlig det var å være på fjellet vinterstid, mens altså musikken var Tsjaikovskys. Ellers bør det vel nevnes at utdrag fra Svanesjøen er på soundtracket både til Tod Brownings filmadaptasjon av Bram Stokers Dracula (filmen med Bela Lugosi fra 1931) og på soundtracket til Karl Freunds The Mummy (fra 1932, med Boris Karloff), og det må man vel si leder assosiasjonene i helt andre retninger.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: