Vocaloid

Som tidligere meldt var jeg i radioen og snakket om elektroniske manipuleringer av stemmen her i forrige uke. Jeg gikk langt i å hevde at bruk av autotune er uproblematisk, at det nærmest er å sammenligne med bruk av sminke før man går i et tv-studio. Live Maria Roggen, som jeg diskuterte med i radioen, var nok ikke helt enig, og sammenlignet det heller med bruk av retusjering i forbindelse med fotografier. Jeg kan godt se den sammenligningen også, men samtidig har jeg heller ikke her så mange problemer. I forbindelse med fotografier oppstår det riktignok et skille mellom dokumentariske bilder og kunstneriske bilder. Dette skillet kan være vanskelig å opprettholde hundre prosent, men her er poenget mitt bare at i forbindelse med kunstfotografier – eller fotografier med kunstneriske aspirasjoner – ser jeg ingen problemer med om det blir manipulert med bildet før det publiseres. Det forteller så ikke en umediert “virkelighet” – og det gjør vel sånn sett heller ikke en sang med autotune; samtidig er det jo også en mediering vi finner både i fotografiet og i lydopptaket.

Men nå har jeg fått vite om enda et teknologisk “vidunder” knyttet til stemmen: Vocaloid. Yamaha har konstruert en stemmesynthesizer, eller snarere software, som gjør det mulig å generere vokallyd (eller det de selv kaller “authentic-sounding singing”) ved hjelp av en computer, der man bare skriver inn teksten og notene, og deretter blander pc’en disse to signalene slik at sang (eller “sang”) kommer ut. I følge hjemmesiden kan Vocaloid foreløpig generer sang på japansk og engelsk (jeg har ikke fått lest hjemmesiden til den oppgraderte Vocaloid fra Crypton; den finnes bare på japansk og det kan jeg ikke lese). En av de store Vocaloid-stjernene er Miku Hatsune. Og hun må mest av alt sammenlignes med en syngerobot, released i august 2007, samtidig altså, som hun er “stjerne.” Miku Hatsunes stemme anvender samples fra Saki Fujita som utgangspunkt, og kan høres i alt fra den israelske nasjonalhymnen, via “Fly Me To The Moon,” til Nattens Dronnings arie fra Mozarts Die Zauberflöte:

Jeg må vel innrømme at dette får jeg fryktelig lite ut av; verken vokalt eller musikalsk er dette interessant. Men som et i rekken av forsøk på teknologiske manipulering av stemmen, og her ikke minst i å konstruerer en sangstemme bare med utgangspunkt i noter og tekst, vel, det har noen interessante dimensjoner ved seg. En annen ting, selvsagt, er at referansene til japansk anime og manga også har noen kulturelle dimensjoner ved seg utover fascinasjonen for “Østen.”

Da jeg var i radioen i forrige uke diskuterte jeg blant annet stemmebruken (og teknologibruken) på Britney Spears’ Blackout. Jeg mener at hun der bruker ulike stemmer for å iscenesette ulike persona, og at hun dermed på en måte er flerstemming på platen. Platen viser flere sider ved Britney, flere personer i én. (Jeg er langt fra den første som påpeker dette, både Claus Krogholm og k-punk har skrevet lignende ting). Men som vil være kjent, også Britney har gitt ut en animert video i en slags japansk anime-stil, hennes siste, “Break the Ice”:

På lignende måte som Madonna i sin tid hadde en tendens til være på høyden med populærkulturelle uttrykk kan man muligens si det samme om Britney her. I hvert fall ser man en bruk av virkemidler som kommuniserer til kulturelle kontekster, der østasiatisk tegnekultur er en viktig del. Og bruken av elektronikk og teknologi her er helt på høyden med resten av Blackout.

[Takk til Tau Ulv Lenskjold for info om Vocaloid; jeg er ikke sikker på om jeg ville funnet dette uten]

2 Responses to “Vocaloid”

  1. Claus Krogholm Says:

    Det forekommer mig lige så problematisk at sammenligne autotune med retouchering, for hvad er er sangens ækvivalent til det dokumentariske fotografi? Naturligvis kan sang dokumenteres, og det kan dokumenteres, at en sanger evner at synge ‘rent’ – eller hvilke kriterier man nu foretrækker. Men det er næppe det, der gør en bestemt stemme interessant. Derfor ser jeg heller ikke noget problem i brugen af autotune, fordi man gør ikke en sanger interessant alene fordi man med teknologi tilpasser en stemme til visse kriterier. Det er vel også det, Miku Hatsune viser. Det er muligvis teknisk perfekt, men det bliver ikke interessant alene af den grund.

  2. Erik Steinskog Says:

    Jeg er enig med deg at teknologien ikke i seg selv gjør en stemme interessant. Og dermed kommer vi vel tilbake til at det er estetiske – i en eller annen betydning av ordet – begrunnelser som kommer inn i forbindelse med de teknologiske manipuleringene. I forhold til Britneys Blackout blir det dermed også et spørsmål om hva de ulike stemmene betyr, og hvordan man vil forstå dem, som så ligger til grunn for vurderingene av hvorvidt det er vellykket eller ei.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: