Black or White

I forrige post skrev jeg om bilder av Mozart, og mer enn antydet at de ikke spiller noen rolle, med andre ord at det ikke spiller noen rolle for hvordan vi forstår eller oppfatter Mozarts musikk hvordan han så ut. Hvorvidt det samme er tilfellet med alle komponister og musikere er dog et noe annet spørsmål, og ikke minst gjelder dette innenfor populærmusikken, der det kan være liten tvil om at artistenes image eller look spiller en rolle. I tillegg til å være en auditiv kunstform, er populærmusikken også del av en mer generell populærkulturell visuell kultur. Bildene av artistene deltar i det nettverk som er med på å gi mening til artistene. Det samme gjelder helt åpenbart musikkvideoen som kunstform. Enten den nå inneholder bilder eller film av artistene eller helt andre representasjoner, så er det visuelle en integrert del av det artistiske. Man kan diskutere hvor sammenvevd musikkvideoen er med låtene – selv tenderer jeg i retning av at de er to ulike, men sammenkoblede, uttrykk – men deres betydning innenfor populærmusikken de siste 25 årene er likevel uomtvistelig.

For tiden arbeider jeg på et paper om Michael Jackson som jeg skal presentere på et seminar i København den 30. mars. I forhold til Michael Jackson kan det være liten tvil om at det har vært enorm fokus på hans look, og da ikke minst hans stadig endrede utseende, hans transformasjoner. Men i den forbindelse har jeg også tenkt en del over to andre visuelle representasjoner av Michael Jackson, laget at to kunstnere som definitivt også har hatt sin relasjon til populærkulturen. I 1984 laget Andy Warhol et portrett av Jackson; det ble brukt som coverfoto i Time Magazine i mars det året.

jackson2.jpg

1984 var også året Jackson vant åtte Grammy Awards for Thriller som kom i november 1982. Det er ikke så vanskelig å se portrettlikheten her. I en viss forstand er Warhols bilde realistisk (hva nå enn det måtte være). Og det lille forskyvningen som tilsynelatende finnes i bildet framhever Jacksons hår, mens Jacksons ansikt har intet av det “monstrøse” ved seg som senere teoretikere har framhevet. Fire år senere, i 1988, finner vi en annen kunstners representasjon av Jackson. Da presenteret Jeff Koons sin skulptur Michael Jackson and Bubbles, et stort verk i keramikk.

koons-michael_jackson_bubbles-ceramic1988.jpg

Her er “realismen” en annen; den er erstattet med noe annet, selv om Jackson fortsatt er gjenkjennelig. 1988 er året etter at Bad ble sluppet (august 1987), og historisk befinner vi oss slik sett på høydepunkter i Jacksons karriere. I Metamorphoses: Towards a Materialist Theory of Becoming (2002) diskuterer Rosi Braidotti denne skulpturen og beskriver den i forhold til en tanke om hyperrealitet. Skulpturen omhandler kroppens perfektibilitet, og viser dermed til forsøk på å perfeksjonere kroppen. Implisitt i en slik prosess er også en forskjønnelse, en prosess mot skjønnhetsidealer. Og det er her Braidotti hevder at Koons’ skulptur underforstår hvithet som den udiskutable standard for skjønnhet. Samtidig som det kan synes som om Braidotti kritiserer Koons, er hvitheten også del av hennes beskrivelse av Jackson; hun understreker en bliven-hvit i Jacksons transformasjoner. Her er det for fristende ikke å sitere Homi Bhabha, som i The Location of Culture (1994), skriver: “Almost the same but not white: the visibility of mimicry is produced at the site of interdiction.”

Noe av “problemet” med disse to representasjonene kan diskuteres via en av Michael Jacksons store hits, “Black or White” fra albumet Dangerous (sluppet i november 1991). Musikkkvideoen til “Black or White” ble første gang vist 14. november 1991. Regissert av John Landis (samme regissør som “Thriller” (2. desember 1983)). Videoen til “Black or White” har en fantastisk morphing i seg; både transformasjonen fra sort panter til Michael Jackson, men også overgangene mellom de ulike menneskene sett i filmen (sett, viktig, primært som ansikter). En parallell til morphingen i “Black or White” finnes i Terminator II, og det er dermed muligens ikke tilfeldig at Braidotti framhever Michael Jackson og Arnold Schwarzenegger som to motsatte eksempler på de samme kulturelle trendene (også selv om det ikke er Schwarzenegger som morphes). Også Scott Bukatman, i Terminal Identity: The Virtual Subject in Postmodern Science Fiction (1993), ser paralleller mellom “Black or White” og T-1000s transformasjoner, der morphingen – som Bukatman i en senere bok, Matters of Gravity: Special Effects and Supermen in the 20th Century (2003) kaller det tjuende århundrets drøm ifølge Bukatman – finner sted på ulike nivåer, men med liknende resultater. I “Black or White” er det rase (eller mer politisk korrekt “etnisitet”) som er på spill; metamorfosene er mulige fra menneske til menneske, og rase blir en slags performance-effekt. Noe lignende skjer selvsagt med Jackson selv, både i forhold til kirurgiske inngrep og i forhold til de visuelle representasjonene. I Jean Baudrillards Amérique (1986) dukker Jackson også opp, men der som eksempel på gender benders. Det kan være vel verd å sitere Baudrillard:

“Mangelen på forskjell er likevel det mest utbredte problem. Det henger sammen med det kjønnsspesifikkes krise. Tegn på mannlighet er i ferd med å bli radert vekk. Det samme gjelder det kvinnelige. Det er under en slik konjunktur en ser nye idoler dukke opp, idoler som tar imot det ubestemmeliges utfordring og spiller på kjønnsblandingen. Gender benders. Verken maskulin eller feminin, og heller ikke homoseksuell. Boy George, Michael Jackson, David Bowie … Mens forrige generasjons helter inkarnerte kjønnets og nytelsens eksplosive figur, utfordrer disse alle til å spille på forskjellene og deres egen ubestembarhet. Disse idoler er unntagelser. Av mangel på identitet søker flertallet en ‘kjønnsmodell’, en generisk formel. Det gjelder å finne et eget uttrykk. Hvorfor ikke i moten eller genetikken? En look når det gjelder klærne eller cellene. Et hvilket som helst idioti går an, et hvilket som helst idiom kan brukes. Spørsmålet om forskjellen er mer fundamentalt enn spørsmålet om nytelsen. Er dette den modale, postmoderne versjon av en seksuell frigjøring som nå er gått tapt (den er i det minste ikke lenger på mote), eller dreier det seg om en biososiologisk forandring av selvbildet, fordi kjønnet ikke lenger har den framskutte plass som preget hele den moderne epoke? Gender Research: a New Frontier?” (sitert fra den norske oversettelse, s. 64)

Selv om Baudrillards bok ikke nødvendigvis er om Amerika i noen empirisk forstand – den er mer om et imaginært eller hyperreelt Amerika – er det likevel interessant at når han her nevner populærmusikalske gender benders, er Michael Jackson det eneste amerikanske eksemplet. Og det er også påfallende hvordan han nærmest avviser både seksualitet og rase som relevante innganger til spørsmålet. Det er kjønn i betydningen gender som er i spill, og det synes å være en form for androgynitet som understrekes, både hos Boy George og Bowie, men også hos Jackson. Hvordan Baudrillard ville fortolket Jacksons videre tranformasjoner kan man bare spekulere i.

Jeg er ikke ferdig med hva jeg skal si i København neste helg enda, men som det vel kommer fram her, én dimensjon er 1980-talls-historie. Også selv om Michael Jackson har oppdatert denne historien ved å gi ut 25-års utgave av Thriller (“Michael Jackson 2.0” så å si).

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: