Hausmusik of the future

Glenn Gould var ikke den første musiker (eller komponist) som tok inn over seg endringer av musikken som følge av elektroniske medier. På 1920- og 30-tallet finner vi mange ulike eksperimenter som også knytter an til medievirkeligheten, men samtidig har mediehistorien endret også forholdet mellom musikk og teknologi. Medieteknologien er, selvsagt, både en del av produksjonen, resepsjonen og distribusjonen av musikk, og endringene er påtakelige. En viktig dimensjon her er hvordan den tidligere dikotomien mellom offentlig og privat endres (eller bedre, endres på ny). Den offentlige konserten har selvsagt ikke alltid vært normen for musikkresepsjon, heller ikke før opptaks- og reproduksjonsteknologien gjorde det mulig å lytte til musikk hjemme. Hjemmeprodusert musikk har vel historisk sett hatt større utbredelse – eller utbredelse over et lengre tidsrom – enn den grammofone eller digitale musikken. Samtidig har selvsagt grammofonteknologien og senere teknologier for avspilling av musikk åpnet opp et mye større lydrom. Vi har et arkiv av lyd som både i historisk og geografik forstand innebærer at vi kan lytte til mye mer musikk enn mennesker tidligere i historien. Dette er også en av de dimensjonene Glenn Gould skriver om. I essayet “The Prospect of Recording” (første gang publisert i High Fidelity, april 1966), skriver han om hvordan plateindustrien vil endre musikologens rolle, og det ikke minst i forhold til “tidlig musikk.” “The Prospect of Recording” er også der han hevder at den offentlige konsert vil endres, og at den, hundre år senere, vil være forsvunnet.

“In an unguarded moment some months ago, I predicted that the public concert as we know it today would no longer exist a century hence, that its functions would have been entirely taken over by electronic media.”

Dette utsagnet var kontroversielt, og strengt tatt har vel ikke Gould fått rett enda. På den andre siden, det har bare gått 42 år siden dette, så vi har neste 60 år igjen. Goulds poeng er dog ikke the end of music, men the end of music as we know it. Samtidig er det her også en form for tilbakevending. Det er tradisjoner som ikke har vært like levende som den elektroniske tidsalder igjen gjør mulig. Som han skriver litt senere i samme essay:

“Since the recording techniques of North America and Western Europe are designed for an audience which does most of its listening at home, it is not surprising that the creation of a recording archive has emphasized those areas which historically relate to a Hausmusik tradition and has been responsible for the triumphant restoration of baroque forms in the years since World War II.”

Det synes også som om dette poenget for Gould strekker seg lengre enn sitatet hevder. I en annen artikkel, “Strauss and the Electronic Future” (først trykket i Saturday Review, 30. mai, 1964), skriver han om behovet for å oppdatere det estetiske vokabularet slik at det i større grad er i samsvar med den elektroniske kulturen. Og han skriver om hvordan elektronisk transmisjon endrer rollene og rollefordelingen i musikklivet:

“Electronic transmission has already inspired a new concept of multiple-authorship responsibility in which the specific functions of the composer, the performer, and, indeed, the consumer overlap. We need only think for a moment of the manner in which the formerly separate roles of composer and performer are now automatically combined in electronic tape construction or, to give an example more topical than potential, the way in which the home listener is now able to exercise limited technical and, for that matter, critical judgments, courtesy of the modestly resourceful controls of his hi-fi. It will not, it seems to me, be very much longer before a more self-assertive streak is detected in the listener’s participation, before, to give but one example, ‘do-it-yourself’ tape editing is the prerogative of every reasonably conscientious consumer of recorded music (the Hausmusik activity of the future, perhaps!). And I would be most surprised if the consumer involvement were to terminate at that level. In fact, implicit in electronic culture is an acceptance of the idea of multilevel participation in the creative process.”

Thus spake Gould! I 1964. Jeg arbeider for tiden på en artikkel knyttet til disse diskusjonene, der jeg også skriver om forbindelser mellom det Gould her diskuterer og ulike dimensjoner av Marshall McLuhans medieteori (de bodde begge i Toronto, og McLuhans The Gutenberg Galaxy kom i 1962, mens Understanding Media kom i 64, så her er det visse mulige forbindelser). Samtidig er vår elektroniske – eller digitale – kultur selvsagt igjen endret etter dette. Men på samme måten som McLuhan har tatt skrittet inn i cyberspace, på samme måten kan nok også Goulds tanker anvendes også i dag.

Jeg kom i tanker om Gould og Hausmusik da jeg fikk den siste platen til Gabriela Montero: Baroque (EMI, 2008). Jeg har ikke fått hørt nok på platen til å kunne si noen om musikken der, men hun improviserer, både over egne komposisjoner (eller, snarere, komposisjons-improvisatoriske utgangspunkter) og over kjente tema fra barokken (Albinoni, Bach, Händel, Pachelbel, Scarlatti og Vivaldi). Men i tillegg står det, allerede på platecoveret om hennes “Live from my living room”-prosjekt. På hennes hjemmeside kan man logge seg inn og ønske seg temaer hun skal ta som utgangspunkt for improvisasjoner. Annenhver uke legger hun så ut på nettet disse improvisasjonene som så kan downloades gratis i tre dager. Hus til hus; stue til stue. The Hausmusik activity of the future, perhaps!

5 Responses to “Hausmusik of the future”

  1. Hedda Says:

    Et morsomt apropos til Gould, medium, message osv:

    Sing-a-long!

    So you want to write a fugue.
    You got the urge to write a fugue.
    You got the nerve to write a fugue.
    So go ahead, so go ahead and write a fugue.
    Go ahead and write a fugue that we can sing.

    Pay no heed, Pay no mind.
    Pay no heed to what we tell you,
    Pay no mind to what we tell you.
    Cast away all that you were told
    And the theory that you read.
    As we said come and write one,
    Oh do come and write one,
    Write a fugue that we can sing.

    Now the only way to write one
    Is to plunge right in and write one.
    Just forget the rules and write one,
    Just ignore the rules and try.

    And the fun of it will get you.
    And the joy of it will fetch you.
    Its a pleasure that is bound to satisfy.
    When you decide that John Sebastian must have been a very personable guy.

    Never be clever
    for the sake of being clever,
    for the sake of showing off.

    For a canon in inversion is a dangerous diversion,
    And a bit of augmentation is a serious temptation,
    While a stretto diminution is an obvious allusion.

    For to try to write a fugue that we can sing.

    And when you finish writing it
    I think you will find a great joy in it.

    or so…
    Nothing ventured, nothing gained they say
    But still it is rather hard to start.

    Well let us try right now.
    Now we are going to write a fugue.
    We are going to write a good one.
    We are going to write a fugue … right now.

  2. Hedda Says:

    Så var det dette med mediet, da.. Poenget var jo videoen. Prøver igjen:

  3. Erik Steinskog Says:

    Hei Hedda,
    Hvis jeg forstår deg riktig vil du gjerne linke til denne. Så da har jeg forsøkt det i hvert fall (hvis jeg har misforstått kan du jo maile meg referansen, så skal jeg nok få lagt den ut).

  4. Hans Knut Sveen Says:

    Om det blir Montero som bekrefter Goulds visjoner om et konsertfritt samfunn skal vel få stå åpent en liten stund til. Problemet hennes blir jo webens tilgjengelighet og at hun evt. må forholde seg til en hel verden av bestillinger. Derfor blir hun også nødt til å velge ut et av innspillene til sin improvisasjon. Resultatet blir mer et musikklotteri der vinneren får en webpublisert improvisasjon “i gave”. At hun velger ut et tema/stemning/følelse tar jo bort litt av improsporten i øvelsen, men desto mer gledelig når man får sin framføring publisert…

    Heddas innspill over her gir meg en assosiasjon til et annet HausMusik-fenomen, nemlig det at folk faktisk musiserer hjemme. Jeg tror at Ebenezer Prouts tekster http://www2.rhbnc.ac.uk/~uhwm006/prout.html – til fugetemaene i Bachs WK1+2 var tenkt som fraseringsstøtte til utøverne, ikke bare en morsom lek. Likevel har jo ord en mening og en av mine favoritter er teksten til g-moll-fugen i bok 2: Oh, my eye! Oh, my eye! What a precious mess I’m getting into today.
    Spiller den hver morgen….

  5. Erik Steinskog Says:

    Jeg tror nok ikke det er Montero som vil bekrefte – eller realisere – Goulds visjoner. Og strengt tatt synes jeg vel det er mer fascinerende at Gould så klart påpeker hvordan teknologiutviklingen endrer musikken – både fortidens musikk, samtidens musikk, og framtidens musikk – heller enn om hvorvidt hans konkrete visjoner slår til eller ei. Samtidig ser jeg Monteros prosjekt inn i relasjon til en mengde andre prosjekter knyttet til distribusjon av musikk – som Princes “dumping” av CDer som bilag til aviser, Radioheads launching av plate til download (gratis om du vil), til alle band som lufter platen sin på MySpace, til REM som nå legger ut sin på Facebook (og eksemplene er flere). For meg å se er disse alle ulike realiseringer knyttet til det Gould taler om, at den elektroniske tidsalder – og den digitale – endrer music as we know it. Samtidig er det ikke helt å vite hvilke endringer som vil være av mer varig karakter. Hva gjelder Monteros prosjekt får jeg selv en følelse av at det også er en privatsfære – eller intimsfære – som berøres, men et skyldes nok også de bildene hun publiserer av seg selv sammen med musikken. Hun ser ut som om hun har morgenhår, og at det samtidig er langt på dag, og vi er i hennes stue, og hun spiller bare for oss (for your ears only!). Og her kommer nok det poenget om at det skillet vi har blitt vant med mellom offentlig og privat nok ikke kan snus tilbake til forut for det skillet. Det kan endres, men i så fall til noe annet.
    Forholdet mellom offentlig og privat er vel også noe som kjennetegner forskjellen mellom Radiohead og REM – der Facebook sånn prinsipielt er et mer lukket nettverk enn internettet per se.
    Og endelig, og ja, Hausmusik har en annen dimensjon også, at man spiller og musiserer uten den profesjonaliseringen av musikkutøvelse – eller musicking som det heter – som kjennetegner plateproduksjon. Og det er vel verd å ta med. Takk også for referansene både til Gould, Prout og Bacch. Gould skriver om Bach at han alltid skrev fuger, men at fugen som form også er en gåte og inneholder noen dimensjoner som i en tidsalder for rasjonalitet aldri vil føles rasjonell. Men det må jeg komme tilbake til ved en senere anledning.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: