Støy

De siste konsertene jeg fikk med meg under Borealisfestivalen var to konserter annonsert med støy i sentrum. Den første var med Metal Music Machine, hvilket vil si Jazkamer i sin metal-set-up supplert med Astro / Hiroshi Hasegawa. Min anmeldelse av konserten står på trykk i papirutgaven av dagens Bergens Tidene, og følger også her:

Å være i støyen

Strålende begynnelse som ikke helt visste hvordan den skulle slutte

Fredagens Borealis-konsert med “Metal Music Machine” begynte riktig godt; en tung, seig og langsom rytme med lydnivå noe over gjennomsnittet. Rundt det rytmiske kom så de andre instrumentene og elektronikken til, og lyden vokste. Selvsagt var det støy, men støy er mer enn en ting. Musikk generelt har støydimensjoner i seg, men “Metal Music Machine” framhever støyen, og gjør den til en hoveddimensjon i musikken. Men når støyen også får det riktige volumet, gir den interessante dimensjoner for oss som lytter. Lyden angår hele kroppen snarere enn at man bare lytter. Man blir omgitt av lyd, og volumet gjør noe med ørene og hodet; man er på vei mot den sinustonen man vet vil ringe i hodet også etter at konserten er slutt. Omsluttet av musikken finnes det ikke noe utenfor støyen. Og i slike øyeblikk begynner man å høre på andre måter. Selv med det volumet Jazkamers metal-set-up spiller med tok jeg meg i å fokusere på de ørsmå detaljene. Jeg var inne i lyden eller støyen, og hørte likevel nyanser. På et til dels paradoksalt vis fungerer denne tunge musikken litt som minimalisme; når man først har kommet inn i lyden, og den er blitt etablert som et klangfelt, er det de små ting man hører. Dessverre klarte ikke konserten å bære tvers igjennom. Den på forhånd annonserte ødeleggelsen av en gitar holdt ikke i konteksten. I starten av denne prosessen, da lydeffekter ble laget av møtet mellom en stor stein og elgitaren hadde det sin funksjon. Men deretter tilførte gitarødeleggelsen ingen lydelig interessante effekter. Det ble en visuell effekt, men som sådan heller ikke særlig grensesprengende. Gitarer har blitt ødelagt, brent, med mer, på rockescener for lenge til det. Det fremstod dermed snarere litt pubertalt. Når konserten så avsluttet med at elgitaren ble slått til pinneved klarte den for meg ikke å leve opp til begynnelsen. De første femten minuttene var fantastiske, men spørsmålet som ble hengende igjen var: hvordan kan man følge opp og avslutte noe slikt? Dessverre ga konserten ikke noe svar på det spørsmålet.

Den andre konserten var med Boris, med Michio Kurihara som ekstragitarist. Anmeldelsen står på trykk her. Som det vil gå fram av den, jeg var ikke overbegeistret for konserten – det ble rett og slett for kjedelig og for streit. Men Boris har da litt å bidra med, noe som blant annet kan ses i denne videoen til “Statement”:

Da jeg fant ut at jeg skulle anmelde Boris fant jeg også følgende post på bloggen So What? Kim Dot Dammit Live, vel verd å lese, om enn det er en annen inngang til musikken.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: