Patton & Carstensen

I dagens Bergens Tidene finnes min anmeldelse av tirsdagens konsert med Mike Patton og Stian Carstensen (den er, i det minste foreløpig, ikke tilgjenglig elektronisk). Men her kommer en litt redigert utgave. I avisen har anmeldelsen tittel “Musikalsk møte på høyt nivå” og undertittel “Konsert hinsides alle regler og sjangere.”

Første gang jeg hørte Mike Patton live var med Mr. Bungle, og han sang hele konserten gjennom en gassmaske. Det var morsomt, men litt ensformig i uttrykket. På tirsdagens Borealis konsert var uttrykket alt annet enn ensformig. Patton presser mulighetene for hva en stemme kan gjøre, og synger, hvisker, skriker, og murrer, i tillegg til elektroniske manipulasjoner, der stemmen blir utgangspunkt for loops, bass og rytme. Gi den mannen to mikrofoner og litt elektronikk, og han er et helt komp alene. Legg så til Stian Carstensen, som vi først og fremst har hørt på trekkspill, men som fikk visst hvilken eminent gitarist han også er. BoralisYouTube kanal har lagt ut et klipp der disse dimensjonene høres godt.

Da Carstensen spilte banjo lød det først som om han hadde tatt Borealis’ fokus på alternative stemmingene veldig alvorlig i en skeiv country-blues-aktig ting som gradvis utviklet seg mot det mer ordinære. To mann, altså, den ene med gitarer og trekkspill, den andre med sin stemme og elektronikk. Men innimellom lød de som et helt band. Patton satte i gang loops, brukte samples og la underlag, som Carstensen spilte oppå. Carstensen fikk visst noen av trekkspillets muligheter, i alt fra franskinspirert chansons, via tango, til en lyd som mest av alt minnet om et hammondorgel. Og Patton sang alt fra en nærmest operatisk tenor, via svisker, til blues. Det kunne merkes at de ikke hadde fått øvd så mye; kommunikasjonen på scenen sviktet litt, og noen låter ble abrupt avsluttet. På den andre siden gjorde det ingenting; de var samtidig på hugget og oppmerksomme. Den gjennomførte musikaliteten som preger begge gjør sitt til at de kan være uærbødige og uhøytidelige underveis. Men det var særlig i humoren kontrastene mellom dem kom fram, som da de avsluttet med en versjon av David Bowies “Life on Mars” for vokal og trekkspill. Patton lød alvorlig, mens Carstensen ikke kunne dy seg for å legge inn en kraftig porsjon ironi. Her er et kort opptak av deler av denne (for et lengre spor, men med veldig mye dårligere lyd, se her).

Som ekstranummer fikk vi “Deep River Blues” og musikken fikk bokstavelig talt tone ut. Carstensen kastet plekteret, skrudde ned volumet, og trakk til slutt fra kabelen på gitaren, mens Patton la bort mikrofonen. Helt uten forsterkning fikk vi de siste strofene, og en flott konsert var slutt.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: