Mechanical Bride

I 1951 publiserte Marshall McLuhan sin første bok, The Mechanical Bride: Folklore of Industrial Man. Boken legger grunnen for mye av McLuhans videre arbeid; samtidig er det også et litterært eksperiment, og en salig blanding av høyt og lavt, kunst og populærkultur. Forståelsen av hva en mechanical bride er har variert noe. Selv mener jeg at kvinnene som blir beskrevet i Margaret Atwoods The Handmaid’s Tale (1985) på interessant vis kan fortolkes i forhold til McLuhans tenkning, og det ikke bare fordi både McLuhan og Atwood er canadiere. Atwoods roman har for øvrig vært gjenstand for adaptasjoner, først til film med Volker Schlöndorff som regissør og med screenplay av Harold Pinter (1990), siden til opera skrevet av Poul Ruders (premiere i København, 2000).

Men Mechanical Bride har også en annen referanse, som jeg ble oppmerksom på via Aurgasm. Det er tale om en ung britisk sanger, Lauren Doss, som altså har tatt navnet Mechanical Bride. Hun kommer snart med ny plate, på Transgressive Records, og der synger hun blant annet en cover av Rihannas “Umbrella” (coveren kan høres både hos Aurgasm og på Mechanical Brides MySpace-side – og skulle noen behøve å minnes på Rihannas original finnes den her). Her transformeres R&B-utgaven til en folk ballade, med et soft piano, klokkespill, og en luftig stemme. På MySpace-siden beskrives musikken som “haunting folk,” en betegnelse jeg finner interessant, også fordi haunting har blitt brukt som beskrivelse på mye ulike musikk den siste tiden, mens Pitchfork beskriver Mechanical Brides stemme som “Jeff-Buckley like” og det åpner også for en av de mest haunting stemmene innenfor deler av dagens populærmusikk.

8 Responses to “Mechanical Bride”

  1. Claus Krogholm Says:

    Den overskrift må jeg jo reagere på. Dog blot med en tilføjelse til listen af mechanical brides. Hos Marilyn Manson (der tilfældigvis (?) deler initialer med McLuhan) finder vi hende på “Mechanical Animal”:

    “You were my mechanical bride
    You were a phenobarbidoll
    A manniqueen of depression”

  2. Erik Steinskog Says:

    Jo takk. På Melvins “Senile Animal” (2006) (og her er det mer dyr, i tillegg til hos Manson) finner vi også låta “The Mechanical Bride.” Og på plata, for de som fortsatt hører album i sin helhet, er den plassert mellom “A History of Bad Men” og “A Vast Filthy Prison.” Hm….

  3. Claus Krogholm Says:

    Så kan vi måske også tage med, at Charles Manson skrev en sang, der hedder “Mechanical Man”:

    “I am a mechanical man
    A mechanical man
    And I do the best I can
    Because I have my family
    I am a mechanical boy
    I am my mother’s toy
    And I play in the backyard sometime
    I am a mechanical boy”

  4. Erik Steinskog Says:

    For å kompletere litt her. En annen “Mechanical Bride” finnes også på Steve Hacketts plate “To Watch the Storms” (2003). Teksten er heller ikke her det lysteligste:

    “Dance into the meat grinder
    Ethnic cleansing sharp reminder
    You’re no better than the other side
    Just can’t hide the Mechanical Bride”

    etc. Mer, inkludert tekster, diskografi, og historie her.

  5. Claus Krogholm Says:

    Det peger jo også på, at vi her stadig finder den klassiske, romantiske dikotomi mellem det mekaniske og det organiske (tænk blot på E.T.A. Hoffman og “Der Sandman”), hvor det mekaniske indtager den negative pol. Den dikotomi er til en vis grad stadig tilstede hos McLuhan i “The Mecanical Bride”, men stort set forsvundet i “Understanding Media”, hvor vi finder et kapitel med titlen: “Motorcar: The Mecanical Bride”. Og dermed er der lagt en linie til Cronenbergs Ballard-filmatisering “Crash”, hvor der er flere interessante varianter af mecanical brides.

  6. Erik Steinskog Says:

    Jeg er enig med deg i at McLuhan synes å endre forståelse av mechanical brides mellom “The Mechanical Bride” og “Understanding Media.” Og at det langt på vei har å gjøre med dikotomien mellom det mekaniske og det organiske. Og da er Ballard-Cronenberg linjen en videreføring av denne tenkningen, der sammenblandingene mellom det organiske og det mekaniske er viktigere enn eventuelle forskjeller.
    Samtidig synes jeg dette var en av de interessante dimensjonene ved Lauren Doss (a.k.a. Mechanical Bride) her musikalsk; hennes sang ligger såvidt tett opp til hvordan “folk” forstås som organisk – eventuelt “naturlig,” “autentisk,” “ekte” – og dermed er det tilsynelatende en slags motsetning i hennes valg av navn.

  7. Claus Krogholm Says:

    Karakteristikken af Lauren Ross som “haunting folk” kan jo associere hende med Hoffmans Olimpia, der nok var mekanisk – en automaton – men ikke desto mindre forledte Nathanael til at tro, hun var organisk. Der er også noget over musikken, der får den til at lyde lidt som en music box eller spilledåse, hvilket er med til at give den det spøgelsesagtige præg. Der er også et ekko på stemmen, der omend ikke fjerner det “autentiske”, men dog forskyder det lidt fra traditionel folk.

  8. Erik Steinskog Says:

    Jeg er enig med deg i at Lauren Ross har en slags forskyvning fra folk, og den finner jeg interessant. Og jeg tror det er den hautologiske dimensjonen som gjør det. Og klokkespillet bidrar med sin klang, og ekkoet – om enn svakt – har en slik forskyvende dimensjon ved seg. Så jo, jeg tror ikke vi er uenige her.
    Ellers er det interessant med Hoffmanns Olympia; hun foregriper jo en lang rekke av kvinnelige automater – Maria i Metropolis (1927) er muligens det mest kjente eksemplet (og hun har jo vært en gjenganger også innenfor populærkulturen) og hun leder på en måte direkte til Rachel i Blade Runner (1982). Et annet eksempel er Ève i Villiers de l’Isle-Adams L’Ève Future (1886). Her har vi også en lydkilde, og arbeidstittelen til l’Isle-Adam var “Edisons paradoksale androide.” Poenget mitt her er at stemmen og teknologien, to andre dimensjoner som ofte forstås som henholdsvis organisk versus mekanisk – finner sammen. Og det gjør det i kvinnen (eller “Kvinnen”). I en viss forstand er jo også Hoffmann tettere på McLuhans posisjon i Understanding Media enn posisjonen i Mechanical Bride. (Og endelig må jeg jo også nevne at Olympia også har inntatt opera-scenene; Jacques Offenbachs Les Contes d’Hoffmann hadde premiere i 1881).

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: