Sangens overlevelseskraft

For en måneds tid siden ble det diskutert coverversjoner over på Claus Krogholms Weblog II. Diskusjonen tok utgangspunkt i flere utgaver av Nirvanas “Smells Like Teen Spirit,” men i en god diskusjon ble selvsagt også mer generelle problematikker rundt coverversjoner diskutert. For egen del er dette en problematikk jeg har arbeidet med i lang tid nå, og som jeg fortsatt arbeider med. Coverversjoner stiller spørsmål ved mange dimensjoner knyttet til musikk; noen mer spesifikke for populærmusikk, andre mer generelle om musikk – om likheter og forskjeller, originaler og kopier, etc. Spesifikt for populærmusikken er kanskje at vi kaller det coverversjoner. Når man innenfor jazzen spiller ulike versjoner av den samme låta er det vanligere å referere til standardlåter eller versjoner (eventuelt versjoneringer). Og innenfor den (såkalt) klassiske musikken er det få som umiddelbart vil hevde at for eksempel Glenn Goulds innspillinger av Bachs Goldberg-variasjoner er coverversjoner – for ikke å tale om hvorvidt noen ville hevde at et symfoniorkester som spiller en Beethoven-symfoni spiller en coverlåt. Her synes det altså å grunnleggende ligge til populærmusikken (i bred forstand). Men forholdet mellom likhet og forskjell er av mer generell karakter; det anvendes for å definere stil og sjanger, og for å diskutere originalitet. Og originalitet er det vanlig å se på som mer verd enn kopier; et band som kopierer er, med andre ord, innenfor denne logikken, dårligere. “Bare en kopi” som man ofte sier. Men er det nå så enkelt? Og hva er grunnlaget for denne hyllesten av originalen? Mange coverversjoner viser også originalitet (hva nå enn det er), og en god coverversjon tilfører noe. Hva dette “noe” er, er derimot ikke klart på forhånd. Og det er vel en av grunnene til at studiet av coverversjoner kan fascinere. Snarere enn å diskutere hva som er en god coverversjon, synes jeg det er mer interessant å se på hva som skjer i coverversjonene; hvilke musikalske parametre som endres, og hvilke resultater disse endringene gir. Forskjellene kan være store, som når Kronos Quartett spiller Jimi Hendrix’ “Purple Haze” for strykekvartett, eller de kan være mye mindre, som når The Byrds gjør Dylan. De coverversjoner jeg selv synes minst om er der artistene forsøker å legge seg så tett som mulig opp til originalen. Det forstår jeg simpelthen ikke – og her kommer nok ett av mine estetiske ståsteder fram. Men deretter kan man i prinsippet gjøre nærmest hva som helst med en låt, og potensialet for noe interessant er til stede.

Med mitt fokus på sangstemmen og stemmeforskning har jeg særlig vært opptatt av hvordan man gjør stemmen annerledes i coverversjoner; altså hva som skiller stemmen i “originalen” fra stemmen i coveren. Samtidig, stemmen er selvsagt ikke alene; den står i sammenheng med de musikalske omgivelsene, og dermed kan man, også med stemmen som utgangspunkt komme riktig langt i diskusjoner av coverversjoner. Selv om tekstene som oftest er de samme kan fokus på de ulike musikalske dimensjonene endre låta radikalt også selv om det er “den samme” låta.

Som en annen inngang til sammenligninger av stemmer tenker jeg også på duetter; hva skjer når vi hører to stemmer som synger sammen? Hvordan farger de over på hverandre, slik at en stemme vi kjenner lyder ulikt når den synger alene i forhold til når den synger i duett? Dette mer generelle problemet arbeider jeg med for tiden i forhold til en artikkel om duetter der Antony (Antony Hegarty, fra Antony and the Johnsons) utgjør én av stemmene. Antony har sunget duetter med mange, og jeg forsøker å diskutere hans ulike stemmer slik de oppstår i møtet med hans duettpartnere.

Men Antony har også gjort mange covers. Den siste på plate er Bob Dylans “Knockin’ On Heaven’s Door” på sound-tracket til I’m Not There, en riktig flott versjon av låta (en låt jeg nærmest trodde det var umulig å gjøre noe interessant med lengre), der Antonys stemme kommer tydelig fram. Og det gjør den også i den låta jeg vil diskutere her, om enn jeg vil ta en omvei før jeg returnerer til Antony.

I innsamlinger av coverversjoner har et sidespor også vært fokus på forhold mellom kjønn, kjønnsidentitet, og sangene/coverversjonene. Det er mange – til dels stereotype – forbindelser som opererer mellom en låt og kjønnsidentiteter/seksuelle identiteter. Og disse er en av dimensjonene man (også) kan spille med når man covrer. Helt banalt kan dette begynne med hva som skjer når en låt originalt sunget av en kvinne blir covret av en mann eller omvendt. På et nærmeste umiddelbart nivå gjør dette noe med forståelsen, og her er det først teksten, men også toneleiet og stemmen, som vil prege forståelsen. For eksempel når Suzi Quatro synger (Lennon/McCartneys) “I wanna be your man” eller når Cassandra Wilson synger (Bob Dylans) “Lay Lady Lay.” Så har vi versjoner der seksuell identitet spiller (eller kan spille) inn, som når Rufus Wainwright hevder, i forbindelse med sin versjon av Leonard Cohens “Everybody Knows” at han ønsket å “fag it [the song] up.” Mer queer utgaver av sanger finnes i rikt monn, men man må muligens ha både ører å høre med og øyner å se med for å få øre og øye på det. Men her kommer også musikalske-stilistiske dimensjoner inn.

Ta for eksempel Gloria Naynors klassiske “I Will Survive” fra 1979

Her hører vi på mange måter klassisk disco, og det er en åpenbar dansbarhet i låta. I coverversjonen av Chantay Savage er det mange musikalske dimensjoner som er bevart, men tempoet er satt ned. (Denne må ses her; YouTube tillater ikke embedding av den). Her kan det ikke danses – og i hvert fall ikke den samme form for dans. Snarere er det en kontemplativ dimensjon som blir lagt inn; men for egen del føler jeg at melankolien er mer fraværende her enn hos Naynor (kanskje paradoksalt); det er en glatthet i produksjonen her som for meg står i kontrast til låten.

Da synes jeg det er mer melankoli i utgaven av Cake

Her er det mange ting som er endret. Discoen er borte, men samtidig er det musikalske referanser til omtrent samme tidsperiode som originalen. Det er en mann som synger, og det gjør en forskjell. Tempoet er litt annerledes. Men det kan samtidig danses her. Hør bare på den fantastiske bassgangen, som driver kroppen til å danse. Men, dansen vil se annerledes ut. Her blir det en annen dans. Samtidig synes jeg altså det er en viss melankoli her. Stemmen, sårheten, sangen om å bli forlatt men å likevel overleve får en annen tone. Det er en sårbarhet som iscenesettes.

Men så kommer vi altså tilbake til Antony and the Johnsons. Han synger låta live.

Videoen er ikke så tydelig; det er nesten intet som kan ses her. Men dermed får vi også – og igjen – fokus på Antonys fantastiske stemme. Han synger den veldig bakpå; det er en rubato-følelse her hvor han nærmeste hele tiden holder igjen. Noen ganger lyder det som om vi skal få skiftet til en mer groovy, rytmisk, utgave, men den utsettese hele tiden. Den er eventuelt bare potensielt til stede; kommende. Men utgaven er likevel flott i mine ører. Dette er ikke dansemusikk; det er en melankolsk og sårbar sang, men annerledes enn hos Cake. Men også her er sårbarheten knyttet til overlevelsen; det er et håp som finnes, og som gis stemme av Antony.

De ulike coverversjonene har altså hentet fram forskjellige dimensjoner av “originalen”; men “bare kopi”? No way.

2 Responses to “Sangens overlevelseskraft”

  1. Claus Krogholm Says:

    Antony får næsten forvandlet det til en helt ny sang og dermed er det også et godt eksempel på den type coverversioner, der flytter sig så radikalt fra ‘originalen’, at det næsten ikke giver mening fortsat at tale om original og cover. Ud over stemmen er det iøjnefaldende – iørefaldende – ved Antonys udgave tempoet. Sangen ændrer markant karakter ved at blive sat ned i tempo. Det samme kan man iagttage i John Cales efterhånden mange versioner af “Heartbreak Hotel”. Her er der nærmest tale om en regulær udforskning af sangens potentiale, og et af de parametre Cale til stadighed har arbejdet med, er altså tempoet. Hans “Heartbreak Hotel” bliver stadig langsommere, hvilket hele tiden synes at tilføje nye dimensioner til sangen.
    Et andet aspekt man kunne tage fat på, nu du fremhæver stemmen i forbindelse med coverversioner, er Nick Caves cover af Leonard Cohens “Tower of Song”, hvor Cave ikke kunne synger med ‘sin egen’ stemme, men også parafraserer, hvordan sangen ville lyde, hvis det var Elvis eller Johnny Cash, der sang (omend Cave balancerer et sted mellem hyldest og parodi her). Her er der altså ikke kun tale om cover af en sang, men også ‘cover’ af stemmer.

  2. Erik Steinskog Says:

    Jeg er enig med deg i at tempoet er helt sentralt i Antonys utgave. Det er også i store deler et flytende tempo – rubato – som ikke er så uvanlig hos Antony, både i coverversjoner (hvis vi nå velger å fortsatt kalle det det) – et annet eksempel er hans cover av Beyonces “Crazy in Love” -, men også på Antony and the Johnsons egne plater. Men rubato her fungerer etter mitt skjønn ikke som et fravær av beat, men som en annen form for temporalitet, og ikke bare et annet tempo. I deler av “I will survive” er beat’et nærmere, så der synes jeg det er stemmen og også teksturen, ikke minst strykerne, som gjør låten annerledes, som du sier, nesten til en ny sang.
    En annen ting som binder sammen argumentet om Antony med dine observasjoner om Nick Cave er også stemmebruken til Antony her. Som du har skrevet på din blogg med referanser til Elvis, det er en slags “racial cross-dressing” også her; vi hører fraseringer som mer assosieres med “svart” musikk, og bevegelser i mellom slike karakteristika. Mange har kommentert dette i forhold til Antonys stemme, men jeg synes dette er et av de bedre eksemplene.
    Ellers er jeg enig med deg i at Cave, på “Tower of Song,” også covrer stemmer. Og han gjør det overbevisende. Men, for nå å vende tilbake til utgangspunktet igjen, også der er det et spill med ulike tempi. Dermed framstår hans “Tower of Song” som nærmest i utakt med seg selv; den vibrerer mellom ulike uttrykk, både vokalt og tempomessig.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: