Anakronologi – mer om metode

Som en oppfølger til en tidligere post om “metode” (eventuelt om “galskap”) tenkte jeg å innføre en annen tenkemåte, og gjøre et forsvar for anakronismen. Anakronismer er ofte noe det advares mot, ikke minst innenfor forskning som har med historie å gjøre. Det forutsettes at historien går i en retning, men her synes det samtidig som at man dermed har lov til å anvende fortiden for å fortolke samtid (og framtid), mens at man altså begår et brudd – et uforsvarlig brudd – om man gjør det motsatte.

Men slik fungerer det jo ikke alltid i praksis. Om man tar et eksempel kan man se på all litteraturvitenskap som anvender psykoanalysen eller psykoanalytisk inspirert forskning som lesestrategi. Hva er, kan man så spørre, den prinsipielle forskjellen på å anvende psykoanalysen på materiale fra 1900-1935 (altså i Freuds egen tid), på materialet fra 1900 og framover (altså i psykoanalysens tid), og på materiale fra før 1900 (altså i en viss forstand før psykoanalysen)? I så måte skal man kanskje huske Freuds berømte (og beryktede) lesning av Leonardo da Vinci, i hans “Eine Kindheitserinnerung des Leondardo da Vinci” (fra 1910). Teksten har blitt heftig kritisert, men det er ikke poenget akkurat her. Her er poenget snarere at Freud nettopp anvender psykoanalytisk tenkning på “pre-psykoanalytisk” materiale – og det gjør han jo selvsagt også i diskusjonene av Ødipus og Hamlet.

Men vi er fortsatt ikke helt ved anakronismen. Dog, for å ta en tydelig anakronistisk vinkling på det hele, vil jeg sitere fra Slavoj Žižeks Looking Awry: An Introduction to Jacques Lacan through Popular Culture (fra 1991), hvor han skriver: “Richard II proves beyond any doubt that Shakespeare had read Lacan,” og det er vel ikke minst “beyond any doubt” som får noen lesere til å ryste litt i stolen. Her er det jo tross alt ikke Lacan (eller Freud) som leser Shakespeare, men omvendt. Eller, som James R. Siemon skriver i artikkelen “Dreams of Field: Early Modern (Dis)Position” (i Carla Mazzio & Douglas Trevor (eds.), Historicism, Psychoanalysis, and Early Modern Culture [2000]): “With characteristic modesty, Žižek has claimed to prove that Shakespeare read Lacan.”

Nå er det ikke hvorvidt Shakespeare hadde lest Lacan eller ei som er det viktigste her. Metodisk synes jeg snarere at det viktigste er hvordan vi tenker hvis vi innfører muligheten. Hva skjer når kronologien brytes, og man dermed blir anakronologisk? Altså, hvordan kan anakronismen brukes kreativt, i en lesestrategi? Én ting man da gjør er å åpne opp for alternativer som tidligere har vært suspekte. Men man åpner også for å lese med nye øyne eller høre med nye ører.

Det siste poenget her er jeg også opptatt av i mitt eget arbeid. Musikken gir en noe annen inngang til problematikken om anakronisme, og det skyldes ikke minst at vi hører musikken i real time (i en eller annen real time). Dermed er musikken nærværende også når den er historisk, og tanken om å høre musikken som om dens senere historie aldri hadde funnet sted er nesten umulig å tenke. Her sier jeg ikke at eksempelvis oppføringspraksis og studier av komposisjons- og oppføringstidspunkter av musikk ikke er interessante. Jeg forsøker heller å si at anakronismer muligens fungerer annerledes i forhold til musikk, siden vi nå engang hører den – her og nå, også selv om det er i opptak. Noen av mine favorittutgaver av en anakronistisk lesning av musikk finnes i forbindelse med Wagner. I artikkelen “World-Breath: On Wagner’s Media Technology” skriver Friedrich Kittler om Elsa i Lohengrin at hun er “the first resident of Electric Ladyland” og her fotnoterefererer han til Jimi Hendrix’ plate. En annen versjon av en lignende anakronisme er når Norbert Bolz kaller Wagner for “Pink Floyd in Bayreuth.” Poenget mitt her er at disse påstandene, også i sin overraskelse, får fram dimensjoner ved Wagner som man ellers ikke nødvendigvis ser – eller hører. Om man hevder at Hendrix lærer oss hvordan vi skal høre Wagner, så endrer det lyden av Wagner. Vi hører med nye ører. Og her er det altså det metodiske også kommer inn, som en åpning for strategier, som måter å gå til verket (eller verkene) på, som innganger og spørsmål til hvordan vi, med våre tilgjengelige grep, teorier, bakgrunner, kan fortolke fortiden.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: