39 Steps to Broadway

Adaptasjoner er og blir interessante for meg, og jeg har tidligere skrevet om noen eksempler. I adaptasjonene oppstår møtepunkter mellom flere kunstarter; noen ganger mer vellykket enn andre. Den siste jeg har hørt om nå er Patric Barlows adaptasjon av Alfred Hitchcocks The 39 Steps (fra 1935). Nå er Hitchcocks film også en adaptasjon, av John Buchans thriller fra 1915. Og etter Hitchcock har historien også blitt filmet i 1958 (regi Ralph Thomas) og 1978 (regi Don Sharp). Barlows teaterversjon ble første gang oppført i 2006 i UK; man kan se webside fra denne versjonen her, med trailer i nostalgiske dimensjoner (blant annet med grammofon-knitiring på lydsporet). Og nå flyttes altså Hitchcock til Broadway – en bevegelse som også kan følges i Hitchcocks filmer, altså fra Europa til USA. Forestillingen hadde nylig premiere i New York og skal gå fram til 23. mars. Webside, med bilder, finnes her. I New York Times framheves det hvordan forestillingen, i tillegg til å være en teateradaptasjon av The 39 Steps, også inkluderer dimensjoner fra Hitchcocks North-by-Northwest (fra 1959). Dermed tas altså Hitchcock-referansen videre, og man framhver, som også Linda Hutcheon gjør i sin bok om adaptasjoner, at The 39 Steps har blitt Hitchcocks verk, selv om det også er i adaptasjon.

Hitchcocks The 39 Steps omhandler et par som er tett sammenknyttet, så tett at de har håndjern på. I forbindelse med Hitchcocks film skriver Slavoj Žižek skriver, i introduksjonen til Everything You Always Wanted to Know About Lacan (But Were Afraid to ask Hitchcock) (fra 1992) – og også i Looking Awry (fra 1991), Žižek har en tendens til å gjenta seg selv – at filmen, sammen med Hitchcocks andre engelske filmer fra siste del av 30-tallet, dermed skrive seg inn i en versjon av Ødipus-historie og er variasjoner på “the fundamental motif of the bourgeois ideology of marriage, which gained its first and perhaps noblest expression in Mozart’s Magic Flute.” Den ødipale reisen er finnes her innskrevet i the McGuffin, som i dette tilfellet er et design av motorer for krigsfly. Žižeks tanke om Die Zauberflöte (fra 1791) som matrise, leder også videre inn i hans diskusjoner av Wagner – som finnes spredd over store deler av forfatterskapet. I Opera’s Second Death (fra 2002), skriver Žižek endog om Hitchcock som “another great Wagnerian,” og sammenligner Hitchcocks “trilogi” Vertigo (1958), North-by-Northwest (1959) og Psycho (1960), med Wagner’s Tristan und Isolde (1865), Meistersinger (1868) og Parsifal (1882). Og, som for å returnere til matrisen, han hevder at Parsifal er Wagners svar på – og versjon av – Tryllefløyten. Slik kan man altså, i følge Žižek, se Hitchcock mer generelt også som en slags adaptasjon av Wagner; se hvordan Wagner ligger i bunn for Hitchcocks filmer. Dette er unektelig en annen form for adaptasjon, men viser for meg dermed også til viktigheten av et slikt studie, samt til differensiering av adaptasjoner.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: