Opera og endrede menn

Det er ikke nødvendigvis lett å være musikkritiker i en avis; man skal skrive om en kunstart som på mange måter unndrar seg språket. Ikke så å forstå at det er enklere med litteraturkritikk, filmkritikk, teaterkritikk, etc., men musikken har fått et rykte for å være ekstra langt unna språket. Samtidig har også kritikere store opplevelser live, og vil videreformidle dem. Jeg tenker på dette etter å – via Opera Chic – ha funnet Richard Morrisons kritikk av La Traviata (fra The Times, 15. januar). Det er Anna Netrebko som synger Violetta, og dette har tydeligvis vært grensesprengende for Morrison. Her er åpningen av kritikken:

“Until last night sheer bad luck had shielded me from a full-on Anne Netrebko experience. But now that I’ve seen, heard, and inwardly drooled over the sensational 36-year-old Russian soprano at first hand, there’s no going back. Shaken, stirred, and still quivering at the knees, I’m an altered man.”

Og han fortsetter, og det kan leses her. Opera er en kunstart for de store følelser, emosjoner og bevegelser. Og at kunsten kan endre publikum er påstand man ofte hører. Og her får vi altså i tillegg kraftige innslag av divadyrkelse. Det er gjenkjennelig fra operaanmeldelser, men viser vel samtidig hvorfor noen synes det er en innebygd too-much-ness både i operaen som sjanger – og i kritikkene av den.

Update: Jeg er ikke den eneste som har lest, og videreformidler, denne kritikken. I tillegg til Opera Chic finnes den også på Sounds & Fury, som legger til litt for egen del også.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: