Han stammer

 

Jeg har nettopp fått lest grundig en fantastisk artikkel, Marc Shell: “Moses’ Tongue” (Common Knowledge, Vol. 12, No. 1, 2006). Jeg har sånn sett arbeidet med Moses rimelig lenge, og har en artikkel underveis med arbeidstittel “Moses’ Accent,” så dette lød umiddelbart relevant. Og det er altså bare riktig godt. Shell siterer over 20 ulike bibeloversettelser som del av argumentet, han refererer tekster fra 1600-tallet til Leonard Cohen, fra Goethe til Zora Neale Hurston, fra Aristoteles via Luther til Kafka, Freud, Schoenberg, Paul Celan og Philip Glass.

Det er Moses’ språk det handler om, og Moses’ taleproblem. Han stammer, og Shell diskuterer stammingen i alle dens varianter. Han går langt i å antyde at selv G-d stammer. I scenen med den brennende tornebusken, skriver Shell om hvordan to stammere møtes.

slow-of-speech.jpg

 

Det er, for nå å si det mildt, fascinerende. Og den språklige relasjonen mellom G-d og Moses diskuteres i forhold til buktaling! Hvordan kan man unngå å bli fascinert av passasjer som:

“A ventriloquist God, himself something of a stutterer, suggests, in response to the stutterer Moses’ hint that God find another dummy to go to Pharaoh, that Moses becomes a ventriloquist and find himself a dummy of his own (Ex. 4:13-15). Enter now, the Hebrew-speaking Aaron, brother of Moses.”

moses-aron-lego.jpg


[illustrasjonene her er hentet fra The Brick Testament, der store deler av bibelen er illustrert ved hjelp av LEGO-figurer (IKEA i går, LEGO i dag!)]

Jeg blir også minnet på Gilles Deleuzes kapitel “He Stuttered” fra Essays Critical and Clinical (1993), der han diskuterer hvorvidt man kan få språket til å stamme – hans svar synes å være ja. Også Shells diskusjon er om språk; hvilket språk G-d og Moses kommuniserte ved hjelp av, hvilke språk Moses snakket (og skrev) i sine ulike livsfaser, hvordan språk fungerer i mellom ulike kulturer, etc.

Artikkelen han downloades fra Shells hjemmeside, der det også finnes informasjon om hans bok Stutter (Harvard University Press, 2006), som er enda en bok jeg bare må skaffe meg. Den handler om stamming, og de cases Shell diskuterer – de “store stammere” – er Moses, Marilyn Monroe, og Hamlet.

Her er altså samtidig enda ett innspill til metode-diskusjonen fra en tidligere post. Og, som for å få til den forbindelsen, opptrer altså Hamlet også her.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: