Innspill om metode

Jeg har tidligere kommentert hvordan 1911 “plutselig” kom til å figurere i ulike poster her på bloggen. Og nå har jeg kommet på én av grunnene til at jeg syntes det var pussig. Grunnen er nok rimelig idiosynkratisk, men i 1911 kom 11. utgave av Encyclopaedia Britannica, og dette er en utgave jeg har lest om før. I The Mystery to a Solution: Poe, Borges, and the Analytic Detective Story (fra 1994), skriver John T. Irwin om hvordan Jorge Luis Borges anvender denne encyklopedien i sitt forfatterskap. For Borges er Encyclopaedia Britannica en slags tekstlig Aleph, skriver Irwin, og viser samtidig til hvordan Borges ofte bruker Encyclopaedia Britannica til å finne forbindelser i sitt tekstlige univers. Et ord kan dermed knyttes til et annet ord som står på motsatt side i encyklopedien, og dermed oppstår det forbindelser som på en og samme tid er systematiske og tilfeldige. Det er kanskje ikke så merkelig da, at Foucault, i Ordene og tingene (The Order of Things) fra 1966, henviser til en (fiktiv) Borges-encyklopedi for å illustrere systematisering.

“This book first arose out of a passage in Borges, out of the laughter that shattered, as I red the passage, all the familiar landmarks of my thought – our thought, the thought that bears the stamp of our age and our geography – breaking up all the ordered surfaces and all the planes with which we are accustomed to tame the wild profusion of existing things, and continuing long afterwards to disturb and threaten with collapse our age-old distinction between the Same and the Other. This passage quotes a ‘certain Chinese encyclopaedia’ in which it is written that ‘animals are divided into: (a) belonging to the Emperor, (b) embalmed, (c) tame, (d) sucking pigs, (e) sirens, (f) fabulous, (g) stray dogs, (h) included in the present classification, (i) frenzied, (j) innumerable, (k) drawn with a very fine camelhair brush, (l) et cetera, (m) having just broken the water pitcher, (n) that from a long way off look like flies.’ In the wonderment of this taxonomy, the thing we apprehend in one great leap, the thing that, by means of the fable, is demonstrated as the exotic charm of another system of thought, is the limitation of our own, the stark impossibility of thinking that. […] What transgresses the boundaries of all imagination, of all possible thought, is simply the alphabetic series (a, b, c, d) which links each of those categories to all the others.”


Borges liste er hentet fra “The Analytical Language of John Wilkins” (“El idioma analítico de John Wilkins”) fra 1942, som åpner med følgende frase: “I have noticed that the 14th edition of Encyclopedia Britannica does not include the article on John Wilkins.”
Her er det altså fraværet av referanse i Encyclopaedia Britannica som framheves.

Men i tillegg til dette har også Friedrich Kittler henvist til forbindelser som oppstår ved lesning av denne 11. utgaven. I “Dracula’s Legacy” (fra Literature, Media, Information Systems) fra 1989 skriver han om hvordan Dracula blir vampyr:

“The first impetus for making the territorial lord into a vampire was provided by a Hungarian orientalist, whose own name is found just before ‘Vampyr’ in old reference works. And this is no coincidence. It is as if Arminius Vámbéry, vain as he was, had wanted to occupy the lexical place of the terrible one. He changed ‘Bamberger,’ the surname of his Jewish grandfather, into ‘Vámbéry,’ playing a game of signifiers with vampire.”


Og ja, i Encyclopaedia Britannica, finner vi Vámbéry på samme side som “Vampire.” Det er nesten for godt til å være sant, og, i følge Kittler altså slett ikke tilfeldig. Arminius Vámbéry er ellers en fascinerende karakter. Født i 1831 eller 32 (i følge Encyclopaedia Britannica i 1832) og død i 1913 (og altså fortsatt i live da han blir oppslagsord i encyklopedien) som Hermann Wamberger, konverterer til Islam på 1860-tallet og reiser i Tyrkia og Sentral-Asia under navnet Reshid Effendi, og konverterer til protestantisme i 1865. Han var også godt kjent i London etter hvert, og skrev for The London Times. Men ble også agent for the Foregin Office i London, men virket samtidig som dobbeltagent, i det han også rapporterte til det Ottomanske imperiet. Alt i alt en rimelig fascinerende figur som jeg har tenkt å finne ut mer om (det står en introduksjonsartikkel skrevet av David Mandler i Shofar: An Interdisciplinary Journal of Jewish Studies, vol. 25, nr. 3, 2007 for de som måtte være interessert). Mens Vámbéry var i London møtte han også Ambraham (‘Bram’) Stoker, noe Kittler gjør oppmerksom på. Og slike møter finner vi også ellers i Kittlers lesning. Det kanskje beste, om enn det er fiktivt, finner sted 2. mai 1890, kl. 7.46, da Orientekspressen er litt for sen på stasjonen i Wien. Der, skriver Kittler, krysser Jonathan Harker og Sigmund Freud, for en liten stund, veier.

Som litteraturlesning, kunnskapsproduksjon, eller “vitenskap” er dette nok for mye for mange. Men Borges’ inspirasjon gjør at man kan finne inspirasjon også i disse sammensetningene. Og i mine øyne er det også det Kittler gjør i sin lesning; han får fram ting i Dracula, som disse tilfeldighetene (som ikke er tilfeldige) viser til, og som man ikke får øye på uten gjennom å etablere slike forbindelser.

Når så Kittlers eneste nær-Foucault-opplevelse fant sted i Bayreuth ved en oppføring av Wagners Götterdämmerung (se Geoffrey Winthrop-Young, Friedrich Kittler zur Einführung, s. 83 – der Foucaults Borges-encyklopedi blir sitert på påfølgende side), blir det nesten for godt til å være sant, og tingene henger sammen. Slik Kittler også, i Aufschreibesysteme 1800/1900, hevder at Lucy Westenra, fra Dracula, minner om Kundry fra Wagners Parsifal.

Og siden dette sikkert lyder relativt umetodisk, er det fristende å sitere dra Dr. Sewards dagbok, av 8. juli (altså fra Stokers Dracula [publisert i 1897]): “There is method in his madness, and the rudimentary idea in my mind is growing.” Her siterer Dr. Seward fra Shakespeare’s Hamlet, der Polonius sier: “Thought this be madness, yet there is method in’t.” Et sitat, for nå å strekke det enda lengre, Freud anvender i sin “Psychoanalytische Bemerkungen über einen Autobiographisch beschriebenen Fall von Paranoia (Dementia Paranoides)” fra 1911, Freuds lesning av Daniel Paul Schrebers Denkwürdigkeiten eines Nervenkranken (fra 1903), der også Schreber siterer fra Hamlet. Schreber døde for øvrig 14. april 1911, som det året var langfredag, som igjen er den dagen Parsifal pleide å bli oppført i Bayreuth.

Hva har så dette å gjøre med “metode”? Vel, det er metode i galskapen eller galskap i metoden. Og en slik sidestilling og lesning på tvers får unektelig fram dimensjoner man ellers aldri ville fått øye på. Det er tidkrevende, men fryktelig morsomt. Om man kan være akademiker på denne måten er derimot et annet spørsmål, og jeg tror vel det vil være vanskelig å gjøre dette til den eneste metoden. Men som en av flere? Vel, kanskje…

5 Responses to “Innspill om metode”

  1. Claus Krogholm Says:

    Og Bram Stokers sidste roman “The Lair of the White Worm” udkom i 1911.
    Det er måske ikke en metode, der bør blive enerådende, men den er givet blevet mere udbredt de senere år takket være Google. Hvor ofte er det ikke de søgeresultater, man ikke havde forventet, der viser sig at være de mest frugtbare. Der etableres forbindelser, som umuligt kunne være opstået, hvis man skulle arbejde sig nok så systematisk gennem biblioteker og arkiver.
    Vi er vel nogle, der trives bedst med, at der er galskab i metoden.

  2. Erik Steinskog Says:

    Ja, google har gjort noen slike prosesser både enklere og mer vanlige. Jeg er ellers enig med deg i at å gjøre en slik metode enerådende nok ikke vil være en god idé (og jeg har tenkt å publisere flere poster om metode, med litt andre innfallsvinker, etter hvert). Men litt galskap i metoden gjør da også sitt både erkjennelsesmessig og som en måte å ha det show på mens man arbeider. Og det skal jo heller ikke foraktes.

  3. cembalissimo Says:

    1911 skal visstnok være et skjebneår innen champagneproduksjon. Det var nemlig da Bollinger lot “Special Cuvée” bli klassifikasjon av “non-vintage” sprudlevin. En oppklassifisering av en garantert superb drikk, men samtidig et typisk trekk for å gi et bredere lag av konsumenter en følelse av å ta del i det (nesten)ypperste selskap av champagnenyteri, – en slags “kunsten ut til folket” – bare de betaler – så det svir…

    Takk, E., først og fremst for en utsøkt artikkel. Nå skal det kanskje tilskrives årsskifteperioden vi er på tampen av, at man hengir seg til tanker om f.eks. sammenhengen i det tilfeldige. Jeg har selv i denne perioden gitt uttrykk for irritasjon over jubileumsårenes krampaktige magi og jeg synes fokus på tidspunkt (i den grad hele år kan hevdes å være ‘punkt’) dukker opp som meget interessante alternativ til en kunstnerisk persons fødsels- eller dødsår.
    Kulturelle årsfokus vil alltid være aktuelle; hvert år arrangeres det 100-års jubileum for hundreåret før… om ikke mange år vil vi komme til 100-års jubileet for 1911, vi er alt godt i gang med forberedelsene?

  4. Claus Krogholm Says:

    Det lyder som en ud-/opfordring, det kunne være interessant at tage op: at markere 100-års jubilæet for 1911. Nu har vi jo erfaring for, at et mere eller mindre vilkårligt valgt årstal kan være en frugtbar måde at producere ny indsigt på. Og som det allerede fremgår, så er det ganske meget at hente i 1911.

  5. Erik Steinskog Says:

    Ja, det vil være mye å hente i forhold til 1911. Mahler dør, for eksempel, og jeg har lenge tenkt at det burde skrives noe om Mahler i forlengelsen av Gilles Deleuze/Felix Guattari’s Kafka: Pour une littérature mineure (fra 1975). Skulle man anvende den engelske oversettelsen ville en Mahler-tekst så hete “Mahler: Toward a Minor Music” noe som i seg selv lyder rimelig show. Og ja, mer eller mindre tilfeldig valgte årstall kan være en kreativ måte å tenke på. Jeg er fascinert av antologien 1929: Beiträge zur Archäologie der Medien (utgitt av Stefan Andriopoulos & Bernhard J. Dotzler i 2002), der selv de enkelte artiklene er organisert etter kalenderen. Første kapitel begynner 19. januar, og det siste kapitlet er datert 16. desember, og da har man vært gjennom hele året, samtidig som man altså har fått skrevet om mange teoretikere og mange praksiser.
    Ellers synes jeg også det er interessant hvordan et årstall folder seg tidsmessig ut i begge retninger, altså både viser til fortid og framtid. Og samtidig kan man så geografisk spre ut et årstall på måter som vil kunne være interessante. Så jo, mon ikke man burde gjøre en markering i 2011.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: