Årets plater – nr. 1

Jeg er kommet til årets mest interessante plate her: Burial, Untrue (Hyperdub).

burial-untrue.jpg

Burial følger her opp fjorårets fantastiske debut, bare kalt Burial (Hyperdub, 2006). Men det er mer enn bare en oppfølger. Likheter og forskjeller mellom de to platene legger for meg en egen dimensjon til lyttingen. Det er fortsatt urbant. Faktisk så urbant at man blir gående å tenke på hvordan byer lyder, og, kan hende enda mer interessant, hvordan byer lyder forskjellig. Her er det, som mange anmeldere har vært inne på, lyden av London vi hører. Men det er samtidig et imaginært London, eller bedre, et framtidig/futuralt London. Denne futurale dimensionen, en slags sonic science-fiction er påtrengende, men i en forstand åpen. Anmeldere refererer ofte Bladerunner som en visuell parallell til Burial – men da en Bladerunner som er flyttet til London i det 21. århundret. Andre, som Mark Fisher i The Wire, refererer i forhold til Untrue til Wim Wenders’s Himmel über Berlin, men med den samme forskyvelsen. Andre spor på Untrue heter også “Archangel,” og selv om vi ikke skal trekke titler for langt, synes englene å være her, men som materielle, ikke-humane, størrelser, som først og fremst gjør noe med tidsforståelsen. Det samme gjør spøkelsene, som også er figurer man kan anvende her. Og de virker like materielle, som tittelen på fjerde spor, “Ghost Hardware,” synes å antyde. Og det er en slags filmatisk dimensjon i lyden her. Samtidig kan man også få andre assosiasjoner, og for meg lyder Untrue også litt som et soundtrack til China Miévilles roman Perdido Street Station (2001), en slags fantasy-bok lagt til et framtidig “London” og der urbant skyggeland, nattlandskaper, etc. fyller teksten.

Musikken er dub-step/grime, men det er også en slags “Burial-sound” her; en fantastisk bruk av stemmer, som sammen med den buldrende bassen viser fram en musikk som er hard og myk, varm og kald på samme tid. Jeg er fortsatt ikke ferdig å tenke over denne plata. Den har på en måte festet seg, og beveger seg på måter jeg ikke forstår. Det er en forførende plate, men samtidig med en viss unheimlichkeit; og forholdet til spøkelsene – det Derrida i sin tid kalte hautology (og som flere har tematisert i forhold til Burial) – er kan hende en grunn for dette.

Jeg er langt fra den eneste som har falt for plata. Mark Fisher (a.k.a. k-punk) skrev om Burial i siste The Wire, og transkripsjon av intervjuet kan leses her. Martin Clark (a.k.a Blackdown) skriver månedlig om grime/dub-step på Pitchfork. Han har samlet alle årets artikler på sin blogg her. Endelig er det et intervju her mellom kode 9 og Burial.

4 Responses to “Årets plater – nr. 1”

  1. Claus Krogholm Says:

    Ja, det kommer jo ikke som nogen overraskelse, at det er Burial (som jeg tilfældigvis (?) lytter til netop nu), der er din nr. 1. Det er bestemt en yderst interessant plade; og interessant hvordan Derridas ‘hauntology’ på det nærmeste er blevet en form for musikalsk genrebestemmelse i visse kredse. Sammensmeltningen af stemmer, teknologi og spøgelser på Untrue gør, at man vel nærmest kan tale om en form for trans-humanitet (snarere end post-humanitet). Samtidigt er der noget med forholdet til urbanitet, der gør, at man her måske også kan tale om trans-urbanitet: forskydningen i tid og rum af visse ikonografiske city-scapes. Untrue starter med at sample fra David Lynch’s INLAND EMPIRE og der er vi i et samtidigt Los Angeles, men samtidigt er det et L.A., der forekommer at være en form for parallelt univers. Og det er på mange måder, det der sker også hos Burial.

  2. Erik Steinskog Says:

    Parallelle universer lyder som en god beskrivelse. Men her er det også fascinerende hvordan engle-metaforen (hvis det nå er en metafor) bidrar til at man så å si er hjemsøkt fra framtiden (haunted by the future), og ikke, som vel må være tilfellet med spøkelsene, fra fortiden. Dermed har de parallelle universene også interessante temporale dimensjoner. Og her er vel heller ikke referansen til Lynch helt av veien (både Lost Highway og Mulholland Drive kunne vel også trekkes inn). Den science-fiction dimensjonen mange anmeldere trekker fram peker vel også i en slik retning; science fiction er jo ikke bare “om” framtiden, men også om en mulig framtid sett fra nåtiden, eller om en nåtid som her preget (eller hjemsøkt) av framtiden. Forskyvninger i tid og rom, som du skriver, som ja, jeg er enig, også skaper parallelle universer.

  3. Claus Krogholm Says:

    Hos Derrida kan man vel ret beset også blive hjemsøgt af spøgelser fra fremtiden. Kommunismens spøgelser er/var hos Marx en mulig fremtid, der går/gik gennem Europa. And then again – hauntologi handler nok snarere om, at kategorier som fortid, nutid og fremtid ikke kan betragtes ud fra en lineær kronologi(k).

  4. Erik Steinskog Says:

    Jo, enig. Kan hende kan man si at nåtiden i Derridas lesning blir et møte mellom fortid, nåtid, og framtid, dog uten nærværsmetafysikken. Men her er vel også et av stedene der språket selv (sic) blir problematisk, fordi man i tidskategoriene nærmest finner innskrevet en slik lineær kronologikk. Men den utydlige ontologien som ligger i hautologien må vel samtidig med nødvendighet også gi slike “problemer.” Den mulige framtid – hos Marx – er vel også en av dem som Derrida hevder er “always forever to come,” slik at den dermed heller ikke er annet enn nettopp mulig.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: