St John

New York Times, som nå er helt tilgjengelig via web, hadde 1. desember denne historien om ”The Church of Coltrane” eller snarere ”St. John Will-I-Am Coltrane African Orthodox Church.” Fra et skandinavisk synspunkt er det vel ikke mye ”ortodoks” over dette. Samtidig, i artikkelen er det intervjuet en dansk gjest (Mikkel Holst, som jeg ikke aner noe mer om enn at han er intervjuet her), og han snakker om det religiøse i Coltranes musikk. I den sammenheng er det interessant hvordan deler av jazzhistorien snakker om ”soul” og ”spirit” som dimensjoner ved musikken, og hvordan deler av Coltranes produksjon blir sett på som ”spiritual music.” Musikkens abstrakte dimensjoner er her åpne for fortolkning, mens mange av Coltranes titler peker i retning av en religiøs eller spirituell dimensjon. Men også, og gjerne, i en abstrakt tendens – som referanse til ”The Creator” for eksempel. Hvis religion betyr sammenbinding, som er en av etymologiene her, er det kanskje sammenbindingen mellom musikere og publikum som så etablerer et fellesskap som da blir ”det religiøse.”

saint-coltrane.jpg

[Takk til Tom Solomon som gjorde meg oppmerksom på NYT-historien]

4 Responses to “St John”

  1. Hans Knut Sveen Says:

    Er ikke dette hva Bachdyrkerne har holdt på med i snart hundre år her på kontinentet? De mest ihuga ville vel forlengst ha foreslått hans kandidatur som helgen hvis slikt var lov i lutherkrk. I Arnstadt har de sågar sin “JSB-Kirche” (uten at den Store Mester tilbes utover dette, for hva jeg vet).
    Nå var riktignok mye av “St. Johann”s musikk allerede direkte dedikert til kirkelig tjeneste, men det religiøse aspektet ved “sammenbindingen mellom musikere og publikum” som du peker på og som vi kjenner igjen fra ulike Bachianske seanser, kan kanskje påstås å ha resonnans langt utenfor den Coltranske menighet?
    Gratulerer med ny blogg, forresten, vil følge den med stor interesse.

  2. Erik Steinskog Says:

    Jeg likte din overgang fra St John til St Johann. Og jo, du har sikkert rett i at det er likheter. Og jeg tror en likhet i religiøs musikk er en form for fellesskapsfølelse, nå enten den konfigureres som mellom musikere og publikum eller som felles sang.
    Og ellers var vel heller ikke Luther fremmed for overgangen fra lørdag kveld til søndag formiddag; noen av hans salmer er vel lett omskrevne drikkeviser.

  3. sangild Says:

    Det sjove er at når komponisten (Bach, Coltrane, Messiaen etc.) siger at musikken er spirituel/religiøs, så kan alle mulige høre det som særligt spirituel musik. For nylig hørte jeg an dansk podcast-udsendelse om Coltrane, hvor det uden videre blev postuleret at hans sene plader havde en spirituel klang. Men hvis Coltrane havde været ateistisk samfundskritiker ville de samme plader vel lyde enormt samfundskritiske?

    Dette sagt, så er jeg *ikke* diskurs-reduktionist – jeg mener bare at man må lytte mere åbent til musikken frem for at gentage komponistens ofte søgte ideer om hvad hans/hendes musik repræsenterer.

    Som du selv en gang sagde, Erik: Alle komponister må “dø” hvis vi skal forstå deres musik! (hvilket vist betød: komponisternes egne forklaringer må lægges væk, analogt til Barthes og forfatterens “død”).

  4. Erik Steinskog Says:

    Vel, ut fra de kriterier man ofte anvender for å beskrive jazzen på 60-tallet som spirituell/religiøs, vil jeg si at Coltranes Interstellar Space er mer religiøs enn A Love Supreme, men dermed er det vel også spørsmål både om hvordan disse kriteriene skal forstås og også om hva man mener med “spirituell.” Lytter man til Pharoah Sanders og Archie Shepp – som vel er to “arvtagere” av Coltranes stil på denne tiden – lyder de også “spirituelle” (ut fra samme kriteriner), men Sanders alluderer til det gamle Egypt og til indiske religioner (i en nærmest new-agey versjon), mens Shepp refererer marxisme og samtidig afrikansk (og afrikansk-amerikansk) politikk.
    Og det er vel her ikke utelukkende knyttet til komponistenes eller musikernes egne utsagn (jeg står gjerne ved at de må “dø”), men også kontekstuelle dimensjoner musikken refererer til – både “som” musikk eller klang, men også i kraft av titler, kontekster de ble spilt i, linernotes, med mer. Disse dimensjonene mener jeg dog ikke skal begrense fortolkningsmulighetene, men de viser til noen av mulighetene. Det samme kan man vel si om Messiaen (som jo også en kortere periode var Stockhausens lærer, så her er det forbindelse til en annen post), der ikke minst hans musikk for orgel som jo spilles i kirker, inneholder flere referanser (også materielle og lokalitetsmessige referanser) som åpner for en “religiøs” lesning. (Det blir for øvrig sikkert mer stoff her om Messiaen etter hvert – det er jo 100-års jubileum i 2008).
    Endelig handler det jo så om hvilken status man gir det “religiøse.” Og uten sammenligning for øvrig – overhodet – kan man jo se på nominasjonskampen i US of A der kandidatenes religiøsitet blir viktig på en måte som nærmeste er uforståelig fra et skandinavisk synspunkt (der slike dimensjoner blir forstått som tilhørende privatsfæren).

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: