Denne høsten underviser jeg et kurs kalt “Elektroniske stemmer i populærmusik.” Det er først og fremst tiltenkt at studentene skal skrive bachelorprosjekter knyttet til kurset, noe som igjen vil si at de skal ha individuelle problemstillinger og pensa. Det synes jeg også gjør noe i forhold til undervisningen, og jeg har forsøkt å legge opp undervisningen rimelig bredt orientert i forhold til stemmeforskning (bloggens faste lesere vil huske at jeg har gjort lignende ting tidligere – se her).

Fredag underviste jeg så om stemmeteknologier (se også her), med fokus på telefonen og grammofonene. Disse teknologiene er selvsagt eldre enn populærmusikken slik vi tenker på den i dagligtale, men de er likevel nærmest å forstå som grunnbetingelser for store deler av dagens stemmeforskning. Gjennom disse to teknologiene blir stemmen i tydeligere grad et objekt; den kan skilles fra kroppen og nærmest leve sitt eget liv, og dermed kan den også manipuleres. At grammofonen – og senere opptaks-, lagrings- og reproduksjonsteknologier – er viktig for populærmusikken synes åpenbart, men telefonen? Bortsett fra i den abstrakte forstand at telefonen demonstrerer en kroppsløs stemme, hva så?

Men også her synes det klart at telefonen som metafor kan gjøre flere ting. Den overskrider grenser, som når Manhattan Transfer ber telefonoperatøren om en linje til Jesus (se her). Men først og fremst fungerer den som et medium mellom sangeren og hans eller hennes begjærsobjekt. I forbindelse med min undervisning leste jeg B. Lee Coopers “A Telephone Song Discography” (fra Popular Music and Society 21/4, 1997), en 13-siders artikkel der de siste 8 sidene er en liste over popsanger som refererer telefonen. Jeg følte likevel ikke at listen var oppdatert og spurte ut på facebook om flere referanser (ja, på tross av hva jeg skrev for et år siden, jeg er nå på facebook – noe som nok er en av grunnene til mindre aktivitet på bloggen). Og jeg fikk da en god del svar, inkludert låter jeg ikke visste om.

Et “problem” er at de fleste stemmene ikke lyder som stemmer i telefoner, et annet at det som oftest bare er i poptekstene man hører referansen til telefonen. Men disse problemene er ikke store. Popmusikk er både musikk og tekst, og samtidig er det en interessant dimensjon i det banale faktum at man synger om telefoner. Det er som om man gjør oppmerksom på stemmen og stemmens tilstedeværelse. Gjennom å synge om telefoner påpeker man at det er sang det er tale om, også selv om stemmen lyser “ren.”

Ta for eksempel Electric Light Orchestras “Telephone Line.”

Her hører vi svak ringing, og det er egentlig tale om en telefonsamtale som ikke finner sted. Jeff Lynne synger om telefonen, men det er en telefon som ikke blir besvart. På mange måter et telefonisk motstykke til Elvis’ klassiske “Return to Sender.” En avvisning gjort i og ved medier.

Et annet interessant eksempel er Alicia Keys‘ “How Come You Don’t Call Me Anymore?”

Denne låten er egentlig av Prince, og den kom ut på b-siden av hans singel til “1999.” Det åpner seg et spørsmål hvordan denne låten endrer karakter avhengig av om det er en mann eller en kvinne som synger den. Og da først og fremst i forholdet mellom aktiv og passiv, mellom den som ringer og den som mottar, mellom stemme og øre. Men om man her skulle tro at Prince synger som en forsmådd mann, mens Alicia i større grad viser en klassisk feminin figure skal man kanskje tenke annerledes, nettopp ut fra det åpenbare at ELOs låt også viser til en lignende struktur, og der makten – makten til å ta telefonen – så til de grader også kan ligge hos mottaker. Så enten man ringer eller lar være, enten man tar telefonen – hører the Call / der Ruf, som Avital Ronell ville si – eller ei, så har telefonen en henvendelsesstruktur som nettopp åpner for en slik kommunikativ usikkerhetsstruktur.

Dette semesteret underviser jeg operastudier igjen; et kurs kalt “Opera efter Wagner,” der jeg forsøker å kombinere operastudier i all sin teoretiske bredde med case-studies som presenterer fortolkninger av enkeltoperaer. Og jeg må si at det føles riktig godt igjen å kunne undervise opera (jeg har gjort det før både i Trondheim og Oslo). Casene jeg har valgt ut strekker seg fra Wagners Parsifal – ikke “efter Wagner” selvsagt, men en opera som legger mange av premissene for hvordan man forholder seg til opera – gjennom en stor del av det tjuende århundret, og ender med Olga Neuwirths Lost Highway (se også her). Men selvsagt er det mange operaer jeg ikke rekker å få diskutert. En av dem, og en jeg gjerne ville ha diskutert, er Györgi Ligetis Le Grand Macabre (uroppført i 1978). Men jeg har arbeidet for lite med den til å føle at jeg hadde en fortolkning å presentere.

Men Le Grand Macabre skal vises i London nå, med en oppsetning hos English National Opera. The Guardian skriver om den, hjemmesiden til ENO har diverse materiale, inkludert dette ntervjuet med Edward Gardner

Og her er et opptak fra, hente fra La Fura del Baus, som gir et inntrykk av verket:

Tidsskriftet Agora (som jeg tidligere har skrevet om her), er ute med nummer 1, 2009. Temaet for nummeret er “Indisk filosofi,” og det inneholder blant annet en oversettelse av Gayatri Chakravorty Spivaks “Can the Subaltern Speak?” Jeg har også en artikkel i nummeret, “Oversettelse og den kommende humaniora. Gayatri Spivak mellom disiplinene.” Utgangspunktet har jeg såvidt skrevet om her, men i tillegg har diskuterer jeg forholdet mellom ulike akademiske disipliner, men også, og i særlig grad, tenkning rundt språk og oversettelse, der jeg setter Walter Benjamin og Jacques Derrida i relasjon til Spivaks tekster. Tidsskriftet bør kunne skaffes i utvalgte bokhandlere og kiosker (Narvesen), og kan også bestilles her (så mye for reklamen).

Jeg har en plateanmeldelse på trykk i Bergens Tidene i dag. Green Sky Accidents Drops of Color (Interregnum) (les anmeldelsen her).

Så ble ikke været så ille som fryktet i weekenden, men det er likevel rukket å bli september. Og hva er en bedre åpning på den nye måneden enn nettopp “September” med Earth, Wind & Fire, også selv om det er litt tidlig å spille den før “the 21st night of September.” Her er en utgave fra 1978:

I går fant jeg ut at antologien Play it Again: Cover Songs in Popular Music som kommer på Ashgate, vil bli publisert i februar 2010. Jeg har en artikkel i antologien med tittel “Queering Cohen: Cover versions as subversions of identity” (og noe av materialet jeg diskuterer i artikkelen min finnes også her). Samtidig er det, gitt mine interesser for coverversjoner selvsagt også fascinerende at det nå kommer en antologi om fenomenet. Og muligens kan dette lede til enda større interesse, muligens endog “cover studies.”

Det meldes regn og under 20 grader i weekenden. Og selv om regn i København ikke kan sammenlignes med regn i Bergen, så er det likevel noe jeg helst ville være foruten. Og i neste uke begynner jeg undervisning for fullt, med introduksjonsforelesninger på to egne kurs, et om “Opera efter Wagner” og et om “Elektroniske stemmer i populærmusik,” og et kurs der jeg er en av tre undervisere, “Musikvidenskabelige problemstillinger.” Det kan med andre ord være tiden for å spille The Doors’ “Summer’s Almost Gone”:

Jeg har postet en coverversjon av “Wayfaring Stranger” tidligere, den gang med Jack White. Men i dag fant jeg en annen utgave som bare må postes. Muligens litt paradoksalt, men det skyldes også en forbindelse til tirsdagens innlegg om dubstep.

Her er nemlig Jamie Woon, som gjør sin utgave av “Wayfaring Stranger”:

Og den ekstra dimensjonen som her finnes er at Burial har gjort en remix:

Her utvides dubstep-lyden og grunnmaterialet. Og muligens viser dette at dubstep fortsatt er i live. Et annet tegn på det må være at Hyperdub (myspace) nå annonserer sitt femårsjubileum med å gi ut en dobbelt-cd, 5: 5 Years of Hyperdub. Den vil også inneholde nytt materiale, blant annet Burials “Fostercare.”

Jeg har tidligere postet Bob Dylan i reklamer, blant annet for Cadillac. At det er noe med his Bobness og biler er sånn sett ikke så overraskende. Nå meldes det dog om en annen forbindelse. Politiken siterer BBC på at Bob Dylan er i forhandlinger med noen selskaper om å bli stemmen på deres GPSer. Med de endringer man kan se gjennom Dylans karriere er det vel ikke alle som ville anvende ham som veiviser…

Uansett, her må vi bare spille “Highway 61 Revisited,” denne gangen i en utgave sammen med The Band fra Isle of Wight, 1969:

Og så kan vi selvsagt tenke litt over platen – og filmen – No Direction Home.

Et av de flotteste fotografiene jeg vet om er dette, av Holland House Library i London etter et bombeangrep i september 1940.

Bildet viser en slags tid som er frosset fast, slik alle fotografier jo i en viss forstand gjør. Men samtidig er det noe annet i bildet. De tre mennene blandt alle bøkene i bygningen som nå ikke er lengre, ser knapt ut som om de har market at taket er borte. De ser på bøkene, vendt bort fra ødeleggelsene. De er midt i en ruin, men merker den knapt. Men for oss som ser bildet er det ruinen og ødeleggelsen som åpenbarer seg først. Men deretter, så å si umiddelbart, er bildet for meg også et bilde av historien. Dette er historien – om enn ikke med stor H – fastholdt i et øyeblikk. Det kan minne om hvordan Walter Benjamin beskriver “farens øyeblikk,” også selv om faren her tilsynelatede er over. Den fare bombeangrepet innebar er i hvert fall borte, men muligens er det en anne fare, en mer subtil versjon, som finnes her. Bøkene, kulturen, den såkalte sivilisasjonen står muligens i fare. Historien selv, som en slags nedskrevet erindring, der fortiden holdes fast i bokstavene og bøkene er på en måte truet. Bildet viser til lesningen og til fortiden, samtidig som historien holdes fast. Det er ikke for intet at bildet også pryder forsiden av Eduardo Cadavas bok Words of Ligth: Theses on the Photography of History (1997).

Men overskiften min spiller også på et annet verk som innskriver en historie og en fortid, Arnold Schoenbergs Moderner Psalm fra 1950. Det er et av Schoenbergs ufullførte verker, skrevet for talestemme, blandet kor og orkester, og til Schoenbergs egen tekst. I teksten (som kan ses her i original og med tysk oversettelse – og der verket også spilles) står det: “Trotzdem bete ich (…) O du mein Gott, deinen Gnade hat uns das Gebet gelassen, als eine Verbindung, eine beseligende Vermindung mit Dir.” Her er bønnen en slags forbindelse mellom mennsket og G-d, en slags privilegert kommunikasjonskanal, et medium mellom to størrelser av kvalitativt ulik karakter. (Det er vanskelig for meg å ikke se Moderner Psalm i relasjon til Schoenbergs Moses und Aron, et annet av hans ufullførte verk, og et annet der kommunikasjonen mellom mennesket og G-d er en viktig dimensjon – og, som faste lesere vil vite, det verk som er emnet for min doktorgradsavhandling, se også her, her, her og her).

Jeg vil nødig gjøre en altfor direkte forbindelse mellom fotografiet og bønnen, eller lesningen/bøkene og bønnen. Samtidig er det noen åpenbare likheter her. Både tekstene – i biblioteket – og fotografiet åpner også forbindelser, forbindelser mellom fortiden og nåtiden, en form kommunikasjon på tvers av tid og rom. Slik sett er det en allegorisk dimensjon i fotografiet, slik det i følge Benjamin også er det i ruinen. Allegorien er i tankenes rike, hva ruinen er i tingenes rike, som Benjamin skriver i Ursprung des deutschen Trauerspiels (fra 1928).