Mitt eget bidrag denne gangen blir en diskusjon av Rahsaan Roland Kirk, med utgangspunkt i hans plate Blacknuss (fra 1971). Det er en plate med diverse coverversjoner, med tradisjonelle referanser, og med Kirks egen låt “Blacknuss” spilt på klaverets sorte tangenter. Jeg er ikke ferdig med mitt innlegg enda, men det jeg forsøker å gjøre er å tenke en utvidelse av modernismebegrepet med to mellomstasjoner. For det første tar jeg utgangspunkt i begrepet “vernacular modernism,” slik Miriam Bratu Hansen presenterte dette i artikkelen “The Mass Production of the Senses: Classical Cinema as Vernacular Modernism” (fra Modernism/Modernity 6/2, 1999), der hun, som i mange andre artikler, utfordrer en mer ensidig modernismeforståelse som hun kaller “‘high’ or ‘hegemonic’.” For det andre tar jeg utgangspunkt i begrepet “Afro-Modernity” og dertilhørende “Afro-Modernism,” hentet fra Michael Hanchards artikkel “Afro-Modernity: Temporality, Politics, and African Diaspora,” fra Paul Gilroys The Black Atlantic, og fra Alexander G. Weheliyes Phonographies: Grooves in Sonic Afro-Modernity. I Kirks musikk synes jeg det er mulig å høre både en “vernacular modernism” og en “Afro-modernism.” Og, muligens – det vil være min tese – en popmodernisme (på Blacknuss representert med Bill Withers’ “Ain’t No Sunshine” og Smokey Robinsons ”My Girl”).

En låt som viser denne blandingen med all tydelighet er versjonen av Burt Bacharachs ”I Say a Little Prayer” (finnes på platen Volunteered Slavery fra 1969 – jeg har postet den før).

Og den kanskje beste beskrivelsen finnes i Josh Kuns bok Audiotopia: Music, Race, and America, der han skriver:

“We can directly hear Omi and Winant’s ‘disorganization and construction’ paradigm at work in Kirk’s 1969 version of Burt Bacharach’s ‘I Say a Little Prayer’, which he re-imagines as an angry, pissed-off prayer of protest in honor of the recently slain Martin Luther King Jr. Kirk disorganizes the song’s romantic easy-listening pop and uses it to construct something else, a love song to the black freedom lost with the death of King that seethes with betrayal and disillusionment between the notes of Bacharach’s sweet, lulling melodies and choruses. Before Kirk even lets us hear the familiar notes of Bacharach’s original, Kirk re-authors it, introducing his version with a tribute to King. ‘They shot him down’, King bitterly preaches over dissonant piano tumbles and saxophone whines. ‘They shot him down to the ground. But we gonna say a little prayer for hum anyway’. The short, snappy, and poignant three-minute ‘forever and ever you’ll stay in my heart’ love song that had been a chart-topping hit for Dionne Warwick and Aretha Franklin was now an eight-minute-long black civil rights howl.

Kirk never erases Bacharach’s original, he just pulls it apart, inflates it, stretches it out, puts it to work. To borrow the two performance strategies that Houston Baker Jr. has posited for African American modernism, Kirk’s version of Bacharach demonstrates both an initial ‘mastery of form’ (he can duplicate the original) and then a subsequent ‘deformation of mastery’ (he can then undo the original form and put his own signature on it). Kirk’s mastery of ‘I Say a Little Prayer’ only to then ‘de-form’ it into a civil rights lament constitutes, in Baker’s words, ‘a go(ue)rilla action in the face of adversaries’. The band takes solo after solo, riffs build into riffs, bridges collapse into bridges, Kirk moans, and Coltrane’s ‘A Love Supreme’ even gets quoted (a song that is no stranger to the revolutionary politics of black music). The recognizable melody – which never completely disappears long enough to be forgotten – is worn like a transparent mask over a face of improvisation; the mask is not a minstrel mask (Kirk does not pretend to be Bacharach) but a de-minstrelizing mask (Kirk puts on Bacharach precisely to show just who is wearing who). Or, in Baker’s words, Kirk’s Bacharach mask is not meant to obscure, but to advertise: ‘It distinguishes rather than conceals’. And just as Bacharach seems to settle right back in at song’s end, Kirk transforms him once again, steering ‘I Say a Little Prayer’ so that it ends in the black church – a secular pop song de-formed into a gospel vamp, a choir shout, a holy moment of collective testimony.”

At vi her hører en alternativ modernisme til den “høye” synes åpenbart, at den har spesifikke afrikansk-amerikanske trekk likeså. Bacharachs låt er også tydelig en poplåt, ikke minst gjennom Dionne Warwicks utgave, og dermed er dette en performance som åpner en mengde mulige fortolkninger. Siden Kun allerede har gjort akkurat denne lesningen vil jeg forsøke å gjøre noe litt annet i min presentasjon – dog med flere av de samme utgangspunktene. Så jeg ser ikke bort fra at det blir flere poster om Kirk her framover.

Samtidig, jeg er fascinert av videoen til “The Knowing” (fra House of Balloons), regisert av Mikaël Colombu:

Det er åpenbare afrofuturistiske trekk her, og selv om noen av dem kan minne om Black Eyed Peas’ “Meet Me Halfway” (som jeg skrev om her, og som jeg ikke synes er særlig vellykket), så er det mer ved “The Knowing.” Noen av de visuelle metaforene er litt for entydige, men det er samtidig referanser som spiller science fiction aspektet ut på interessante måter.

Det er en vanskelig oppgave å anmelde en antologi, og ikke minst hvis – som jeg vil si er tilfellet her – det kan være vanskelig å finne de store linjene i artiklene. Fellestemaet musikk og identitet berøres, i større eller mindre grad, i alle artiklene, men så er det “in Norway and Beyond” som deler boken i to deler. Min egen artikkel “Hunting High and Low: Duke Ellington’s Peer Gynt Suite,” befinner seg et sted i mellom, i den forstand at både Grieg og “verden der ute” er orienteringspunkter. Johansson velger å skrive litt om alle artiklene, for så å gi en samlet vurdering til slutt. Om min artikkel heter det, bl.a.:

“Rather than providing an answer to a clearly defined question, Steinskog offers an explorative look at some of the basic concepts around which discourses on music and identity revolve. In this sense, it is a rewarding read. At the same time, the metaphorical style of narration and the seemingly limitless scope of the discussion also makes it a demanding and somewhat frustrating read.”

Jeg skal ikke gå i forsvarsposisjon her, men tror nok det er grenser for hvor langt jeg ville kunne trekke argumentene i artikkelen. Jeg er heller ikke sikker på om jeg forstår hva “metaphorical style of narration” betyr, men det vil jeg så tenke over.

1. Rustie, Glass Swords
2. Kode9 and the Spaceape, Black Sun (les mer her)
3. Oneohtrix Point Never, Replica
4. James Blake, James Blake (mer her)
5. Thundercat, The Golden Age of Apocalypse
6. Björk, Biophilia (mer her)
7. Katy B, On a Mission
8. Martian Luther, The Extra Terrestrial Brother, Vol. 1
9. The Roots, Undun
10. David S. Ware, Planetary Unknown

Et utgangspunkt er fra Nelson Georges bok The Death of Rhythm & Blues (fra 1988). Der skriver han:

“But between 1976 and 1980, two musical forces combined to defunk disco and turn it into a sound of mindless repetition and lyrical idiocy that, with exceptions, overwhelmed R&B. Ironically, one factor was the musical formula of the Philly sound. […] At least the Philly disco records sounded like they were made by humans. Soon, Eurodisco invaded America, initially from Munich, and later from Italy and France. It was music with a metronomelike beat – perfect for folks with no sense of rhythm – almost inflectionless vocals, and metallic sexuality that matched the high-tech, high-sex, and low passion atmosphere of the glamorous discos that appeared in every major American city. […] The biggest star to emerge from the scene was Donna Summer, along with her producer Giorgio Moroder. Her 1976 album, Four Seasons of Love, would define the worst tendencies of Eurodisco whole at the same time making Summer – with the extravagant backing of Casablanca Records president Neil Bogan – the period’s biggest black female star.”

Når jeg leser dette kan jeg ikke hjelpe for at jeg tenker på en annen passasje, denne gangen i Kodwo Eshuns bok More Brilliant Than The Sun (fra 1998):

“Disco remains the moment when Black Music falls from the grace of gospel tradition into the metronomic assembly line. Ignoring that disco is therefore audibly where the 21st C begins, 9 out of 10 cultural crits prefer their black popculture humanist, and emphatically 19th C.”

Referansene til disco ellers i Eshuns bok er sparsomme, men dette poenget, at den tette relasjonen mellom menneske, maskin, og musikk endrer lydbildet, og peker mot det tjueførste århundret, er en gjennomgående tanke. Og den står helt klart i kontrast til Georges beklagelse over den europeiske dehumaniseringen.

I tillegg til motsetningen mellom sort og hvit og mellom USA og Europa, er det også motsetninger knyttet til kjønn og seksualitet på spill. George skriver, bare noen linjer etter ovenstående sitat:

“Disco’s movers and shakers were not record executives but club deejays. Most were gay men with a singular attitude toward American culture, black as well as white. They elevated female vocalists like Summer, Gloria Gaynor, Diana Ross, Loleatta Hollaway, Melba Morre, and Grace Jones to diva status, while black male singers were essentially shunned.”

Musikalsk er det her også mulig å lese en slags motsetning mellom disco på den ene siden og soul og funk på den andre. Spørsmålet er hvor skarpt et slikt skille kan settes. Men det er interessant hvordan George tilsynelatende hevder at homoseksuelle dj’er framhever kvinnelige vokalister og bortprioriterer mannlige.

“So the new dance music inspired by the inventions of Gamble and Huff, came to celebrate a hedonism and androgyny that contradicted their patriarchal philosophy.”

Motsetninger til patriarkatet, feiring av hedonisme og androgynitet, homoseksuelle dj’er og sorte kvinnelige divaer – disse dimensjonene åpner for kulturelle kontekster som går langt ut over den gamle kritikken av discoen. Her åpner det seg en mengde muligheter for å lese musikk innenfor kulturelle og politiske kontekster. En av de første tekstene jeg vil legge opp for de studerende er Richard Dyers “In Defence of Disco” (første gangen publisert i Gay Left: A Gay Socialist Journal, Nr. 8, sommeren 1979) – hele nummeret kan finnes i pdf her. Han begynner med å hevde at han alltid har likt den gale musikken, for siden å forklare hvorfor han nå vil forsvare discoen:

“All my life I’ve liked the wrong music. I never liked Elvis and rock ‘n’ roll; I always preferred Rosemary Clooney. And since I became a socialist, I’ve often felt virtually terrorised by the prestige of rock and folk on the left. How could I admit to two Petula Clark L.P.s in the face of miners’ songs from the North East and the Rolling Stones? I recovered my nerve partially when I came to see show biz type music as a key part of gay culture, which, whatever its limitations, was a culture to defend. And I thought I’d really made it when turned on to Tamla Motown, sweet soul sounds, disco. Chartbusters already, and I like them! Yet the prestige of folk and rock, and now punk and (rather patronizingly, I think) reggae, still holds sway. It’s not just that people whose politics I broadly share don’t like disco, they manage to imply that it is politically beyond the pale to like it. It’s against this attitude that I want to defend disco (which otherwise, of course, hardly needs any defence).”

Dyers artikkel fortsetter og diskuterer discoens forbindelser til erotisme, romantikk, og materialisme, og åpner for en mengde forbindelser som peker i retning av hvor jeg vil ta kurset. I tillegg, selvsagt, til mer gjennomgående diskusjoner av musikken i mer snever forstand. Men mer om det senere.

Ikke minst synes jeg det er flott hvordan vokalen nærmer seg Bushs, på en slik måte at et forestilt skille mellom en mannlig og en kvinnelig stemme ikke lenger gir mening.

Men så, hva skjer deretter? Filmen foldes ut, og både historien og dens presentasjon er interessant. Kvinnerollene er annerledes enn i “klassisk” von Trier (som jeg har skrevet litt om her), og jeg synes i så måte den bygger videre på Antichrist (og mer komplekst enn mange ville fortolke Antichrist også). En grunn til denne kompleksiteten er at de to kvinnefigurene, Justine (Kirsten Dunst) og Claire (Charlotte Gainsbourg), gjør mulig et mer bredspektret portrett av kvinnelighet. En annen grunn er at den evinnelige selvoppofrende kvinnen – som ofrer seg for mannen, et trekk som knytter von Trier og Wagner sammen – i min forståelse ikke opptrer i Melancholia. Kvinnen går mot verdens ende, tilsynelatende vel vitende om det, men hun – eller heller de – finner veier å håndtere det på. Blant annet gjennom at barnet “lures” til å tro at det er trygt. I motsetningen til disse kvinnene er det mennene som ikke takler dette. Samtidig er kvinnene ikke friske, og det er åpenbart for meg at jeg blir nødt til å lese Freuds Trauer und Melancholie (fra 1917) om igjen – filmens tittel og dens gestaltning av depresjon synes lagt innenfor en freudiansk forståelse. Men nettopp her, fordi von Trier så ofte leses relatert til psykoanalyse, kunne referansen til Wagner være av interesse. Med andre ord, hva om man bruker Wagner heller enn Freud som fortolkningsnøkkel? Det tror jeg er en god idé, men det er også her jeg får et problem med filmen. Åpningen er som sagt briljant, men når von Trier gjennom filmen til stadighet repeterer preludiet til Tristan und Isolde mister det – for meg – noe av sin kraft. Jeg tenker ikke nødvendigvis på den kraft som er tillagt det i musikkhistoriske sammenhenger, jeg tenker den musikalsk-dramatiske kraft som ligger i musikken – og som jeg synes kommer til uttrykk i de første 8 minuttene. Denne kraften avtar gjennom repetisjonene (Alex Ross skriver noe av det samme). Hvis poenget er å minne oss som publikum på forbindelsen mellom det vi ser på lerretet og det som skjer i Wagners opera, kunne dette gjøres mer subtilt, og, viktigere, “bedre” musikalsk, for eksempel ved bruk av annen musikk fra Wagners opera. Jeg savner ikke nødvendigvis Libestod – det oppfatter jeg ikke som nødvendig for filmen, snarere tvert imot, den formen for forløsning man her kan velge å lese ut av Wagner er fremmed for von Triers film. Hadde den musikken vært med ville jeg synes det var for mye, litt som i slutten av Baz Luhrmanns Romeo + Juliet (1996), der Wagner også anvendes (fra 9:50 i dette klippet).

Det jeg savner er først og fremst at vi som tilskuere og tilhørere gis anledning til å se forbindelsen til Tristan und Isolde uten at vi skal gis det inn med teskje. I og med at vi tar poenget i åpningen kunne altså musikken med fordel vært annerledes gjennom filmen. Det ville også styrket forbindelsen mellom Melancholia og Tristan und Isolde.