Falling Men

Jeg ser Mad Men (Matthew Weiner, 2007-) for tiden. Kom litt sent til det, og er midtveis i tredje sesong, og er litt usikker hva jeg synes. Det er proft gjort, det er tidskarakteristika og mye detaljer, og det er dimensjoner ved narrativene jeg kan fascineres av. Samtidig synes jeg vel ikke det er så estetisk utfordrende, og den retrodimensjonen som finnes i serien, som noen ganger føles nærmest nostalgisk, skaper en slags uaktuell dimensjon. Men da jeg leste Hari Kunzrus “Postmodernism: from the cutting edge to the museum” i Guardian her for nylig, ble jeg oppmerksom på noe jeg ikke hadde tenkt på før. Det dreier seg om åpningssekvensen (se den her).

Via videoen til New Orders “Bizarre Love Triangle” og Robert Longos arbeid, særlig Men in the Cities,

påpeker Kunzru en forbindelse mellom Mad Men og 9/11:

“Post 9/11 this is uncomfortable to watch, which makes it even more curious that Mad Men, the popular TV drama, alludes to Longo’s figures in its title sequence, which has a businessman falling past a façade that inescapably calls to mind the most famously absent international style buildings in Manhattan, the twin towers of Minoru Yamasaki’s World Trade Center.”

Med denne referansen kommer også Richard Drews berømte bilde “The  Falling Man” fra 11. september 2001 inn.

Er det forbindelser mellom dette bildet og Mad Men? Hva skulle forbindelsen så være? Det er i hvert fall en New York City referanse, men jeg er usikker på om det er noe mer. Det jeg blir sikker på, er at det er på tide å gjenlese Don DeLillos Falling Man (fra 2007) – og det også som en problematisering av Kunzrus noe forenklede historie om postmodernisme.

Om grammofonologi

Dette semesteret har jeg et undervisningsforløp jeg har kalt “Om grammofonologi.” Tittelen spiller selvfølgelig på Jacques Derridas De la grammatologie (1967 – engelsk oversettelse 1976), men Derridas bok blir nok først og fremst en inspirasjon for meg selv. Samtidig, de diskusjoner Derridas bok kan tas som eksempel på er også relevante for en diskusjon om grammofonen, om enn man kunne tenke seg at endringen i teknologisk medium – fra skrift/tale til lyd/skrift (fonograf) – samtidig dreier perspektivene noe. Diskusjonen av lydteknologier er for meg også knyttet til et bredere perspektiv på auditiv kultur, der altså musikken blir én form for lyd blant flere. Framveksten av ulike former for studier av det auditive eller soniske har pågått en stund, men har langt i fra den samme utbredelsen som studier av visuelle kulturer. Dette synes jeg er interessant, men jeg tenker også at studiene av visuell kultur burde kunne oversettes til auditiv kultur. Her er jeg særlig inspirert av Friedrich Kittlers Optische Medien (1999 – engelsk oversettelse 2010), en bok jeg gjerne vil sette sammen med hans tidligere Grammophon, Film, Typewriter (1986 – engelsk oversettelse 1999). Ser man den siste tittelen som referanser henholdsvis til lyd, bilde, og skrift, skulle man kunne se muligheter for å la de tre feltene prege hverandre i en intermedial diskurs. Samtidig åpner det også for diskusjoner av det mediespesifikke, om enn Kittler i Optische Medien synes å hevde at computeren, som et slags metamedium, tar over for dem alle.

Endelig er forelesningene for meg inspirert av Adornos “Die Form der Schallplatte” (fra 1934 – engelsk oversettelse her), og ikke minst hans henvisning til en “grammofonens forhistorie.”

“Wenn man späterhin, anstatt ‘Geistesgeschichte’ zu treiben, den Stand des Geistes von der Sonnenuhr menschlicher Technik ablesen sollte, dann kann die Vorgeschichte des Grammophons eine Wichtigkeit Erlangen, welche die mancher berühmter Komponisten vergessen macht.”

At andre historier enn de som er knyttet til komponister er viktige, og at man kan få en annen – og ikke mindre viktig – musikkhistorie ved å fokusere på teknikk og teknologi synes selvsagt. Samtidig er det noe historiografisk interessant i å skrive en grammofonens forhistorie; det vil på en måte bli en historie som tar grammofonen som hendelse som utgangspunkt, og derfra skriver historien. Det er med andre ord en historie med et veldig spesifikt utgangspunkt. Det synes jeg er uproblematisk i seg selv, men jeg synes det åpner for noen interessante dimensjoner rundt historieskrivning. Er forholdet til grammofonen i dag en effekt av over 100 års grammofonhistorie? Er det utviklingen innenfor digitale medier som gjør at man vender seg mot eldre medier, i en eller annen form for mediearkeologisk aktivitet? Slike, og lignende, spørsmål, vil jeg diskutere med studentene det kommende semester. Og jeg vil oppdatere bloggen om temaet jevnlig og håper på en enda bredere diskusjon på den måten.

Og, til slutt, her er et filmklipp fra 1927 av Thomas Alva Edison, som forteller hvordan han sang “Mary Had a Little Lamb” i sin første fonograf tilbake i 1877: