Det er skrevet mye om Lady Gaga etter at videoen til “Telephone” ble lansert (se her). Jeg skal langt i fra påstå å ha lest det hele, men på bloggen Bully Bloggers har det vært flere interessante innlegg. Først den 16. mars da Tavia Nyong’o (som jeg ellers har referert til her) skrev om “Lady Gaga’s Lesbian Phallus.” Deretter den 17. mars med Jack Halberstams “You Cannot Gaga Gaga.” Og, endelig, den 22. mars da både Halberstam og Nyong’o skriver, i en diskusjon, under tittelen “Iphone, U-phone … Or Is Gaga the New Dada? … Or Roll Over Andy Warhol.”
Nyong’o tar utgangspunkt i Judith Butlers “The Lesbian Phallus and the Morphologivcal Imaginary,” fra Bodies That Matter: On the Discursive Limits of “Sex” (fra 1993), mens Halberstam blant annet refererer Avital Ronells The Telephone Book: Technology, Schizophrenia, Electric Speech (fra 1989). I mellom disse tekstene blir det for meg sentralt hvordan fallos – som, selvsagt, en helt imaginær størrelse – og øret så og si står i forhold til hverandre. Hvordan forbinder vi det imaginære (der selv begrepet synes å peke mot det visuelle) med det auditive øret representerer?
Selv ble jeg i møtet med disse postene minnet på Ellis Hansons artikkel “The Telephone and Its Queerness” (publisert i Crusing the Performative: Interventions into the Representation of Ethnicity, Nationality, and Sexuality, redigert av Sue-Ellen Case, Philip Brett og Susan Leigh Foster i 1995). Men etter å ha lest Hansons artikkel igjen, en artikkel jeg på mange måter setter høyt, er jeg i større grad overbevist om at det som skjer i “Telephone” – og til en viss grad også i Beyoncés “Videophone” (se her) – er avhengig av det visuelle. Det er en musikkvideo, og eksempelvis de erotiske dimensjonene som kan diskuteres i forbindelse med telefonen – det faktum at vi hører en stemme tett på, men må forestille oss hvordan stemmens bærer ser ut – ikke i samme forstand er gyldig her. Det audiovisuelle kommer tydelig fram, og bildene bærer store deler av vår forestillig. Jeg sier ikke at musikken – eller stemmene – kommer i annen rekke. Jeg synes for eksempel det skjer noe interessant mellom Lady Gaga og Beyoncé, på samme måten som jeg synes musikaliseringen av muligheten for at telefonen bryter samme er interessant. Men bildene preger sterkt min oppfattelse av hva som skjer. Men kanskje nettopp derfor er det jeg ikke helt blir ferdig med å skrive om denne videoen; jeg prøver å også finne ord for å beskrive det jeg ikke kan se – det som nærmer seg forestillingsverden.
Tags: Avital Ronell, Beyoncé, Ellis Hanson, Jack Halberstam, Judith Butler, Lady Gaga, Tavia Nyong'o
