Jeg har ventet på videoen til Lady Gagas “Telephone.” Forbindelsen mellom telefoner og populærmusikk fascinere mer generelt, samtidig som Lady Gaga har hatt sitt å leve opp til i denne sammenhengen (se her og her). Samtidig, da videoen kom i forrige uke ble jeg nødt til å vente litt med å blogge om den. Ikke at jeg ikke umiddelbart kunne si at det var en fantastisk video, en video som driver musikkvideoproduksjonen framover, og setter ting i spill. Det mener jeg absolutt den gjør. Men jeg behøvde å la den synke inn litt før jeg skrev om den.
Videoen – regissert av Jonas Åkerlund – er ni og et halvt minutt lang, og det er et uttall referanser i den, så mange at den nærmest framstår som sammensatt av populærkulturelle referanser. Samtidig henger den sammen.
Den begynner i et kvinnefengsel, med klare referanser til 70-tallets “women-in-prison” filmer. Her spilles det relativt uhemmet med klisjer, med lesbiske fangevoktere, seksuelle antydninger, semi-pornografiske poseringer, etc. Samtidig, og selv om sjangeren på mange måter er kjent for en gestaltning av det mannlige blikk (the male gaze), virker videoen annerledes. Den stiller spørsmål ved en slik lesning. Og det er her Lady Gagas betydning som mer enn en som refererer populærkultur kommer i spill. Ja, populærkulturen refereres og siteres, men på samme tid problematiseres den. Selv om mange pop-divaer tilsynelatende spiller inn i et heteronormativt skjema, hvor deres iscenesettelse først og fremst repeterer klassiske kjønnsbilder (slik jeg eksempelvis har skrevet om i forhold til Beyoncé tidligere – her), så er ikke dette en nødvendig forståelse selv ikke der stereotypene spilles med. Noen videoer eller iscenesettelser spiller også med stereotypene, og det krever en populærkulturell kompetanse for fortolkningen. I “Telephone” synes dette å være på spill.
Referansene til filmkulturen er overveldende, mest åpenbart kan hende til Quentin Tarantino (ikke minst Kill Bill, 2003-04, men også Pulp Fiction, 1994), men også Thelma & Louise (Ridley Scott, 1991) er nærliggende i videoens narrativ. Sammen med Tarantion er vel Madonna den som tydeligst refereres, filmatisk fra Desperately Seeking Susan (Susan Seidelman, 1985), men også – selvsagt – hennes musikk (ikke minst fra 80-tallet – og her er det fristende, igjen, å referere til åpningen av Tarantinos Reservoir Dogs, 1992). I tillegg ses dansetrinn som siterer Michael Jackson.
En annen interessant dimensjon er samspillet mellom Lady Gaga og Beyoncé. Jeg har tidligere skrevet om hvordan Beyoncé nærmest blir reaksjonær i sin kjønnspolitikk (“Single Ladies” er kroneksemplet). I videoen til “Videophone” finnes også slike dimensjoner, men den er åpnere. Her, i “Telephone” er det hele annerledes. Kanskje er det “Sasha Fierce” som er på spill, Beyoncés alter ego fra hennes siste plate. Sikkert er det at hun på mange måter spiller femme til Lady Gagas mer butchy performance.
Jonas Åkerlund regisserte også videoen til “Paparazzi” og selv om den videoen er annerledes enn “Telephone” er de samtidig beslektet. Kortfilmer mer enn musikkvideoer, og så absolutt bearbeidelser av selve sjangeren.
Begge videoen er til dels “eksplisitte” i sitt innhold (såvidt jeg kan se har YouTube fra og med i dag lagt inn en 18-års sperre for å komme til videoen, noe som som oftest er et tegn på seksuelt eksplisitte scener – selv om det også noen ganger bare er absurd). Men at popmusikken spiller på sex og utforsker det seksuelle er ikke noe nytt. Men på samme måten som man i “Telephone” kan se utfordringer av det mannlige blikk, der selv Beyoncé i korte denimshorts først og fremst synes å vise seg fram for Gaga heller enn for noe heteronormativt mannlig blikk, på samme måten kan også det seksuelt eksplisitte utfordre den samtidige seksualmoral, både av det heteronormative slaget og den som synes å se undertrykkelse ved enhver antydning av kvinnens seksualitet. Lady Gaga spiller definitivt på sex, og hun viser hud – og sex – som en integrert del av sine videoer, men man kan likevel finne en kritisk brodd i dette. Ved 1:10 i “Telephone”-videoen faller replikken “I told you she didn’t have a dick,” en tydelig referanse til ryktene (om man kan kalle det det) om at Lady Gaga er hermafroditt, rykter som har vært såvidt påtrengende at de den siste tiden også er del av Gagas egen praksis. Ikke bare her i videoen, men også i forhold til intervju i mars-nummeret av Q.
På coveret av Q poserer Lady Gaga med bar overkropp der brystene skjules av hendene hennes, i uortodokse hansker. Og hun har en mer enn tydelig bul i buskene. Intervjuet inne i bladet fokuserer igjen på denne tilsynelatende dobbeltheten, og på det for Gaga absurde i ryktene om at hun skulle være mann. Samtidig ser jeg også i dette bildet en filmreferanse, men denne gangen til Tim Burtons Edward Scissorhands (1990). Muligens er det noe kastrerende over Lady Gagas hender. Samtidig, om vi husker Johnny Depp i rollen som Edward er det også noe annet på spill her. En annerledeshet som forsøker å manøvrere innenfor normativiteten.
Oppmerksomheten rundt Lady Gagas påkledning har vært enorm, og hun vant prisen som både best og verst kledd (samtidig) på årets NME Awards. Muligens sier dette noe om hvor konvensjonell popbransjen er, og samtidig også noe om hva som er på spill med Lady Gaga. Vi har ikke hørt det siste fra henne – noe videoens slutt vel også sier tydelig.
Tags: Beyoncé, Johnny Depp, Jonas Åkerlund, Lady Gaga, Madonna, Michael Jackson, Quentin Tarantino, Ridley Scott, Susan Seidelman, Tim Burton


March 19, 2010 at 8:01 am |
For en video! Morsomt at Lady Gaga er på Interscope, som også har/hadde No Doubt. Gwen Stefanis trash-pinup-stil gjorde sterkt inntrykk på meg da No Doubt slo gjennom internasjonalt (jeg var 13), men Lady Gag skrur det hele til ytterligere.
Apropos pin-up, så slår Beyoncés frisyre meg som veldig Betty Page-sk. En interessant konnotasjon!
En annen artist jeg har interessert meg for i det siste, er La Roux, med sin superproduserte stemme og veldig androgyne fremtoning. Selv navnet er tvetydig – “roux” betyr “rødhåret” (noe artisten også er), men er her i den maskuline formen. En kvinne er “rousse”.
March 19, 2010 at 8:06 am |
“Lady Gag” må jo være en freudiansk slip of the tongue utløst av S/M-estetikken i kvinnefengselet…
March 19, 2010 at 8:39 am |
Jeg tror ikke jeg har noen “slip” i mitt innlegg – finner den ikke i hvert fall.
Og ja, videoen er riktig interessant. Og jeg er enig med deg i at Gwen Stefani har likhetstrekk med hva Lady Gaga gjør, om enn Gaga tar den lengre. La Roux har jeg ikke hørt nok på, men ser forbindelsene inn i et slags utvidet pop-diva felt.
Npr det gjelder referansen til Betty Page er den enda tydeligere i Beyoncés “Video Phone” – se min post her http://steinskog.wordpress.com/2010/02/19/poptelefoner-og-videotelefoner/ Linken i den posten er borte nå, men videoen kan ses her http://www.youtube.com/watch?v=UvymFpZYXBM
March 19, 2010 at 8:49 am |
(Slip’en var min, altså – i den første kommentaren.)
March 19, 2010 at 8:56 am |
Ja, nå ser jeg den