Wuthering Heights cover

Jeg har tidligere skrevet om Kate Bushs “Wuthering Heights” (her) og også postet en coverversjon med Ukulele Orchestra of Great Britain (her). Den coverversjonen var nok noe uerbødig. Det er selvsagt lov, men Bushs sang er i mine ører fantastisk.

Nå har jeg blitt oppmerksom på en annen coverversjon som er adskillig mer interessant, også musikalsk. På platen No Man’s Woman gjør Josh Pyke (myspace) en cover:

Platens prosjekt er at mannlige artister gjør coverversjoner av sanger fra kvinnelige artister. Det er altså et slags kjønnsskifte på spill, og i noen sanger gir det en ekstra dimensjon til sangen. Dette mener jeg også er tilfellet med “Wuthering Heights.” Det er en låt som Bush gjør fantastisk, der mer enn en antydning av kvinnelig hysteri er på spill. Og da skjer det noe med låten når den gjøres av en mannlig sanger.

Doveman & The Irrepressibles

På tross av mange utsagn om hvordan det står hardt til i musikkbransjen kommer det ut så mye musikk at det selvsagt er helt umulig å holde noen som helst oversikt. Man kan følge noen musikeres karrierer, og man kan selvsagt også forsøke seg med et eller annet slags overblikk – men det tar mye tid. Men, som jeg har skrevet før, jeg er samtidig sikker på at nettet gir meg innblikk i musikk jeg ellers aldri hadde kommet bort i. Og det er også noe med søkemuligheter som gjør at jeg finner en del.

Av de siste nyoppdagelsene jeg har gjort finner jeg to band som befinner seg i et slags musikalsk nabolag av Antony and the Johnsons (MySpace). (Faste lesere – hvis jeg fortsatt har slike etter at bloggingen ikke lengre er like aktiv – vil vite at jeg forsøker å følge Antony tett).

For det første er det Doveman (MySpace), der Thomas Bartlett er mastermind. Her er “Breathing Out” fra platen The Conformist:

Bartletts stemme er annerledes enn Antonys; det er mer luft på den, og den lyder også en smule anstrengt – ikke minst i sammenligning med Antony. Men det musikalske slektskapet er likevel åpenbart.

Det andre bandet jeg vil gjøre oppmerksom på er The Irrepressibles (MySpace). Her er likhetene enda tydeligere, ikke minst på denne låten – og videoen – til “In This Shirt” fra platen Mirror Mirror:

Sounden minner om Antony, og Jamie McDermotts stemme er heller ikke ulik. Og endelig kan man si det samme om videoen, som har noe av det barokt drømmende som også fantes på Antony and the Johnsons’ “Epilepsy is Dancing” (som jeg også skrev om her).

Elvis Is Everywhere

I dag er det 75 år siden Elvis Presley ble født, og dagen er nok tilbørlig feiret over store deler av verden. Elvis’ betydning innenfor populærkulturen kan vanskelig overdrives, noe ikke minst Mojo Nixons “Elvis Is Everywhere” viser:

Men også langt ut over populærmusikken i noen snever forstand finner vi Elvis. Som, for eksempel, i Michael Daughertys “Dead Elvis” fra 1993 for solo fagott og kammerorkester:

Men ikke alle synes Elvis er like viktig. En klassiker i så måte er Public Enemys “Fight the Power” (fra 1989) med tekstlinjen “Elvis was a hero to most, but he never meant shit to me”:

Og i en slags mellomposisjon mellom Public Enemy og Michael Daugherty finner vi Living Colour med “Elvis Is Dead”:

Muligens har både Mojo Nioxon og Living Colour rett; muligens er Elvis både over alt og død. Men nettopp død slik stjernene blir det, med et slags hjemsøkende lys som henger igjen: