What I’m Looking For

Apropos “Dancing Queens”, her er Cher med en live cover av U2s “I Still Haven’t Found What I’m Looking For”:

En utgave med U2, fra Rattle and Hum, kommer her, og The Edge beskriver den som en gospellåt (noe Cher vel ikke helt understreker i sin utgave).

Og for å vise enda en versjon, her er Little Annie (myspace), og det lyder unektelig enda litt annerledes:

Take The A Train

I går var det 110 år siden Duke Ellington ble født. Det ble behørig markert i New York City, og, som New York Times melder, en av markeringene dreide seg om å spille den klassiske “Take The ‘A’ Train” på toget. Låten er riktignok skrevet av Billy Strayhorn, men er likevel en signatur for Ellingtons orkester. Og slik ser det ut når musikerne spiller på toget.

Klipp fra før de gikk om bord kan ses her. Og et klipp med The Duke Himself må selvsagt også med.

Musikk og pirater

Denne er bare nesten for god til å være sann:

Som kan ses, den er fra New York Times fra 13. juni 1897. Ja, les det igjen, trettende juni attennittisju. Og så kan de som ønsker trekke paralleller til mer dagsaktuelle hendelser. (Hentet fra bandbase.dk som igjen har hentet det fra BestActEver.com)

Dagens plateanmeldelse

Jeg har en plateanmeldelse på trykk i Bergens Tidene i dag, det er Nest, Calling Home (Ponca Jazz Records) (les anmeldelsen her).

Jim White i Bergen

Overskriften er ikke den mest originale, ikke minst gitt gårsdagens post, men det er altså Bergenfest for tiden, og i dag har jeg vært i Logen og hørt Jim White (myspace). Anmeldelsen er på nett allerede (og som i går regner jeg med den kommer i papirutgaven i morgen). Det ligger også en liten video ute på nettet i forbindelse med anmeldelsen. Men siden et av høydepunktene under konserten var “If Jesus Drove A Motor Home,” her er en utgave av den:

Devo Gotta Serve Somebody Too

Som oppfølger til den nesten nye serien “litt uventede covers” (se her), her er en som absolutt hører til i den kategorien. Det er Devo (myspace) som gjør Bob Dylans (myspace) “Gotta Serve Somebody” (Dylans original kan høres her). Det er bare lyd her, men hvilken lyd.

(Devo har jeg så vidt berørt i en tidligere post i forbindelse med Rolling Stones’ “Satisfaction”)

Resistance is futile

Nei, jeg har ikke kjøpt meg iPhone. Og etter å ha sett ordspillet på ØdiPod er det også andre teknologier som får et nytt innhold. Men bloggens lesere vil likevel vite at jeg har en fascinasjon for telefoner. I tillegg til at jeg har en fascinasjon for stemmeteknologier i generell forstand. Dermed er denne selvsagt ubetalelig.

(Se ellers en annen japansk video med samme mann her).

Men hvem vil egentlig lyde slik i telefonen, altså med vocoder-stemme? Muligens er det et skritt til mot en posthuman telefon? Uansett vitner det om at det er en god stund siden Theodor W. Adorno kunne skrive, om de kvinnelige telefonoperatørene at: “Der Stimme einer jeden Frau läßt am Telephon sich anhören, ob die Sprechende hübsch ist. Der Klang spiegelt als Sicherheit, Selbstverständlichkeit, sich selber Lauschen alle Blicke von Bewunderung und Begehren zurück, die ihr jemals galten. Sie drückt den lateinischen Doppelsinn von Grazie, Dank und Gnade, aus. Das Ohr nimmt wahr, was das Auges ist, weil beide leben von der Erfahrung des einen Schönen. Es wird wiedererkannt schon beim erstenmal: vertrautes Zitat des nioe Gesehenen.” (Adorno, Minima Moralia, 1945). (Se i den sammenhengen også Barbara Enghs artikkel “Adorno and the Sirens: tele-phono-graphic bodies,” i Leslie C. Dunn & Nancy A. Jones (eds.), Embodied voices: Representing female vocality in western culture, 1994).

Brandi Carlile i Bergen

Tirsdag åpnet Bergenfest, og jeg var på konsert i Logen med Brandi Carlile (myspace). Det var en konsert jeg likte godt, og anmeldelsen var allerede på nett innen midnatt (og kommer nok i papirutgaven i morgen også). Og siden hun faktisk spilte to covers, av Radioheads “Creep” og Johnny Cashs “Folsom Prison Blues” tenker jeg vi tar den ene her. Så dermed, her er Brandi Carlile med “Creep” (Radioheads original ved å trykke på tittelen) i et opptak fra Glasgow:

Det er flere utgaver på YouTube, så det er bare å lete videre. Og faste lesere vil muligens også huske at jeg har blogget “Creep” tidliger, i en cover med Amanda Palmer (se her).

Long Live the New Videodrome?

David Cronenbergs Videodrome (1983) er en fantastisk film. Den kan også oppleves ubehagelig, men den åpner for fascinerende dimensjoner ved kropp og medier. Og med sin åpne slutt, og “long live the new flesh” også for framtider som ikke helt er til å vite hvordan vil bli.

Nå meldes det at Universal Pictures vil lage en remake, med Ehren Kruger som scriptskriver og Daniel Bobker som produsent. Cronenberg selv har ingen rolle i forhold til nyinnspillingen (han er for tiden opptatt av The Matarese Circle med Tom Cruise og Danzel Washington i ledende roller). Jeg er slett ikke sikker på om jeg synes en nyinnspilling av Videodrome er en god idé. Samtidig er det noen av de medieteknologiske (eller mediefilosofiske) dimensjonene som ligger i originalen som det kan bli litt interessant å se hvordan man vil oppdatere nå mer enn 25 år etter.

Dancing Queens

I serien litt uventede covers (ja, det er en “ny” serie som nok ikke har så mange poster enda – men det skal komme flere) er her U2 med Björn Ulvaeus och Benny Andersson som gjør “Dancing Queen,” live i Stockholm i 1992:

ABBA live fra 1976 kan ses her og fra 1979 her.