I dagens Bergens Tidene har jeg anmeldt Lily Allens It’s Not Me, It’s You (Regal, les anmeldelsen her). Det er en catchy plate, og jeg synes det er fascinerende hvordan hun blander sjangerkjennetegn i den. Tittelen min spiller selvsagt litt på hvordan hun i så stor grad ble diskutert som et MySpace-fenomen da hun kom med Alright, Still i 2006 (se Lily Allens MySpace her). Dermed var det for fristende å bruke et dataspråk og kalle andreplaten 2.0-utgaven. Jeg synes platen er best som plate, der spillet med sjangere og forholdet mellom låtene bringer fram interessante dimensjoner. Samtidig er første singelen, “The Fear,” nok platens beste enkeltspor. Så vi koster på oss videoen:
Tags: Lily Allen
