Disturbia

Muligens litt sent, men jeg har blitt oppmerksom på videoen til Rihannas “Disturbia,” og den er fascinerende.

“Disturbia” er gitt ut på Reloaded-versjonen av Good Girl Gone Bad, men for meg er det først og fremst interaksjonen mellom musikk, tekst og bilde som er interessant her. Teksten er i en viss forstand forstyrret, og handler om “a disease of the mind” som “can control you” og er “too close for comfort.” Det er som om det nærmest appelleres til en psykoanalytisk fortolkning. Samtidig er det noe med bildene som overskrider dette. Vi ser Rihanna i flere ulike kvinnefigurer, i en pendling mellom figurene. Bildene har også diverse forskyvninger, og når teksten så handler om “faded pictures on the wall, it’s like they talkin’ to me” er det som om de visuelle representasjonene og teksten glir sammen og overfører følelsen til oss som tilskuere. De ulike kvinnefigurene sammenfaller også med de ulike stemmene vi hører. Her er brukt effekter på stemmen (autotune eller vocoder), ikke for å “rette opp” eventuelle “feil” i sangen, men som effekt, og som en effekt som gir oss flere stemmer fra samme kvinnen (eller er det samme kvinnen?). Hun sier også at hun føler seg som et monster, og det monstrøse framtrer også i bildene, men muligens som en hallusinasjon. Og endelig, musikken i begynnelsen og slutten, som en innramming av låten, der vi hører pianoeffekter og glissandi som på en og samme tid vekker til livet klassiske avantgarde teknikker fra kunstmusikken fra Schönberg framover, i en slags atonal innramming, og, selvsagt, de steder der man er mest vant med å høre slik musikk, i horrorfilmer. Det er en riktig god video, som utfordrer, og det ikke minst fordi store deler av musikken ved første gjennomlytting lyder rimelig ordinært. Men det andre stedet hun synger om – Disturbia – gjør også noe med musikken, og utfordrer dermed det ordinære.

Tags: Rihanna